- Vi trenger flere sakprosaforfattere med minoritetsbakgrunn

Intervjuet med Veronica Salinas er tidligere publisert i Bulletin nr. 2, 2022.

Litteraturen har så mye å lære av musikkverdenen, mener litteraturformidler Veronica Salinas.
– Rapartistene i Karpe sparker ned vegger og tak som skiller majoritet og minoriteter. De bryter de reglene vi «er vant til», de bruker andre referanser, de skaper en egen verden som alle kan kjenne seg igjen i. Det burde også gjelde litteratur-rommet. Sakprosaen må være relevant og mulig å oppleve for alle grupper, sier hun.

De som leser punktskrift, de som bruker symboler som språk, de som bruker tegn, har også krav på god sakprosa. Det er behov for mer variert formidling og flere sakprosaforfattere for disse gruppene, mener Veronica Salinas ved Norsk barnebokinstitutt.
– Hvis vi ikke klarer å formidle litteraturen til disse gruppene, har vi et demokratisk problem. Da kan vi bare pakke sammen, sier hun.

Det er også et tegn på at vi trenger flere sakprosa-forfattere med minoritets-bakgrunn, vi trenger flere perspektiver når det gjelder verdenshistorie.

Store forskjeller

Tidlig i 2021 begynte Salinas i nyopprettet stilling ved Norsk barnebokinstitutt med ansvar for mangfold innenfor litteraturformidling. Det første hun gjorde, var å undersøke hvordan det sto til med litteratur-tilbudet til barn og ungdom med nedsatt funksjonsevne, døve barn og ungdommer, sårbare eller andre utsatte grupper som kan ha sosiale eller økonomiske utfordringer.

– Det varierer veldig hva slags og hvor godt tilbud disse gruppene får, både geografisk og med tanke på sosial status. Noen grupper får
nesten ingenting, sier den tidligere skuespilleren, som mener formidlere trenger mer kompetanse i bruk av kroppens bevegelser, stemme, blikk og pauser. Det vil si hvordan man skaper litterære rom. Det er også behov for å utvide selve litteraturbegrepet for disse gruppene.
– Det er en stor forskjell på barn og ungdoms litteratur-bruk og voksnes «bok»-definisjon av litteratur, sier hun.

Det siste året har hun arbeidet spesielt med formidling av litteratur for barn mellom fire og seks år med nedsatt funksjonsevne. I prosjektet «Bok til alle, fysisk og digitalt» har hun samarbeidet med barnehager og biblioteker i et formidlings-laboratorium. Hun har opplevd at også de barna som ikke benytter verbal-språk, kan få gode litterære opplevelser om man skaper en egen litterær verden og bruker symboler og såkalt alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK).

– Metoden fungerer godt for barn som bruker ASK, barn med autisme, språkvansker og konsentrasjonsvansker. Men også barn med flere språk og barn som nylig har kommet til Norge uten å kunne forstå norsk, kan dra nytte av dette, sier Salinas, som også får mye bruk for sin argentinske skuespiller-bakgrunn i formidlingen.
– Vi skaper et annerledes rom, et litterært fellesskap, der følelser og en estetisk opplevelse av litteraturen spiller en stor rolle, sier hun.

Flere sakprosaforfattere

Formidling er viktig. Men det er også identifikasjon med forfatteren og andre perspektiver, ikke minst for barn og unge som har vært kort tid i Norge. Salinas forteller om nevøen sin som opplevde å få en historiebok med omslagsbilde av søramerikansk urbefolkning som kneler foran spanske kolonialister, på omslaget.
– En ting er at det er et gammeldags og litt flaut bilde. Men det skaper en barriere for en leser med annen bakgrunn. Det er også et tegn på at vi trenger flere sakprosaforfattere med minoritetsbakgrunn, vi trenger flere perspektiver når det gjelder verdenshistorie, sier Salinas, som tror det er flere grunner til at det skorter på det.

En av disse grunnene er den allmenne sakprosabokas status i akademia. Det er publisering i tidsskrifter som gir poeng, noe som fører til at mange vitenskapelig ansatte som har vært kort tid i landet, prioriterer det framfor å skrive sakprosa for barn og unge.
– Å skrive en sakprosabok er tidkrevende, viktig arbeid som burde få mer verdi for en akademisk karriere, sier hun og nevner tellekantsystemet som en hindring for mulige sakprosaforfattere fra denne gruppen.
– NFFO burde prøve et mentorprogram for sakprosaforfattere med minoritetsbakgrunn. Slik det er nå, går vi glipp av mulige interessante forfattere, forskeres perspektiver, andre emner og viktige bøker, sier hun.

Hun trekker fram boka Under polarisen av Line Renslebråten som et godt forbilde å strekke seg etter.
– Norge er kaldt og værhardt for mange som kommer hit, men disse tekstene og illustrasjonene gjør at man blir kjent med isen og det arktiske på en helt annen måte. Det åpner for en estetisk opplevelse av det kalde klimaet og alt som bor her.
Dette er poetisk sakprosa, sier hun.
– Jeg er sikker på at det må finnes mange Liner også blant minoritetsforfattere der ute.

Kunne du tenke deg å tilføre nye perspektiv gjennom å skrive sakprosa for barn og unge? Søk opptak på NFFOs forfatterskole! Les mer her.