Vil rive den litterære muren
Ivo de Figueiredo (bildet) og Morten A. Strøksnes vil rive de litterære murene etter å ha fått avslag på søknaden om medlemskap i Den norske Forfatterforening (DNF). I dagens Aftenposten skriver de i en kronikk at “det litterære systemet fordeler mye symbolsk og kulturell kapital i form av priser og æresbevisninger. Man kan ta seg i å lure på om det finnes flere priser for fiksjonsforfattere enn utøvere”, hevder de i kronikken, hvor de taler for at det både økonomisk og kulturelt eksisterer vanntette skott mellom skjønnlitteratur og sakprosa, og at sakprosaen systematisk forfordeles. – Det handler om hva man skal anse som litteratur og hvordan man kulturpolitisk jobber med dette feltet, sier Ivo de Figueiredo.
- Sakprosaen har rike onkler, så det er nok statusen Morten Strøksnes og Ivo de Figueiredo bryr seg om, hevder Vidar Kvalshaug i en kommentar i Aftenposten.
“De siste årene har det vært snakk om en sakprosabølge i norsk litteratur. Virkeligheten lokker, heter det. Men hvilken kvalitet holder dagens allmennsakprosa? Hvilke utviklingsmuligheter har den så lenge antall sakprosaforfattere som lever av sitt forfatterskap, kan telles på et par hender? Vi presiserer: Det er nesten ingen profesjonelle sakprosaforfattere. Vi to tilhører de få, og etter å ha skrevet en rekke bøker som har mottatt til dels svært gode kritikker, nektes vi stadig rettigheter som en 20-årig romandebutant kan ta for gitt såfremt hun unngår å bli nullet.” skriver de to i sin kronikk, hvor de påpeker fire punkter som befester at sakprosaforfattere tilhører litteraturens B-lag: 1) Royalty er lavere for sakprosa (13 stigende til 15 prosent for sakprosaforfattere, 15 stigende til 20 prosent for skjønnlitterære forfattere). 2) Automatisk innkjøp gjennom innkjøpsordningen for skjønnlitteratur, mens det i kvoten for innkjøp av sakprosa bare innbefatter 70 av flere tusen utgivelser. 3) Forfatterforeningen disponerer 41 statlige arbeidsstipender, forvalter NFF bare to. 4) Norsk forfattersentrum engasjerer forfattere fra NFF, men NFF-medlemmer er ikke ønsket som medlem av Forfattersentrum, hvor bare medlemmer av Forfatterforeningen tas opp.
- Hvorfor valgte dere å søke medlemskap i Den norske Forfatterforening? Var det fordi dere visste at dere kom til å få avslag, og ut fra det kunne gjøre et retorisk poeng i etterkant?
- Nei, vi trodde at vi hadde en mulighet til å få medlemsskap, for det vurderes ut fra “litterære kriterier” vi mener vi fyller. Vi kom på dette hver for oss, så dette var ikke en felles plan. Vi tenkte at vi ville ha en sjanse, og hvis ikke, ville vi med denne saken kunne trekke fram noen poenger vi synes det er viktig å belyse, sier Ivo de Figueiredo.
- Det handler om hva man skal anse som litteratur og hvordan man kulturpolitisk jobber med dette feltet. Det har med identitet å gjøre, og vi ønsker å bryte ned en del av murene mellom skjønnlitteratur og sakprosa, uten at vi vil oppheve fullstendig grensene mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Morten Strøksnes og jeg skjønner ikke egentlig hvorfor skillet går ved oss, og hvorfor vi ikke slipper inn i Den norske Forfatterforening, særlig i en tid hvor litteraturen har tatt nye veier og man snakker om virkelighetshungeren og Knausgård-effekten. Dette handler absolutt ikke om vår pengepung, det handler om betingelsene for hele sakprosafeltet, sier Ivo de Figueiredo.
- Mye tekst og kunnskap produseres i avishus og i akademia, og for å si det brutalt: Mange vil sette et fint omslag på det og kalle det allmenn sakprosa. Men vi trenger dedikerte forfattere som får lagt til rette for å skrive friere og utforskende. Sakprosafeltet er styrt av markedskreftene, og markedet blir altfor fort preget av krigsfortellinger og biografier. Vi ville sette fokus på vekstmulighetene for en fri litteratur innen sakprosa, siden det er slående få som er heltidsforfattere, sier han.
Les hele kronikken her.
Sakprosaen har rike onkler, så det er nok statusen Morten Strøksnes og Ivo de Figueiredo bryr seg om, hevder Vidar Kvalshaug i en kommentar i Aftenposten.
