Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Kunsten å låne ut sakprosa

Når Sissel Fjeldet ser for seg drømmebiblioteket, er det et med enda mer formidling av sakprosa.

Sissel fjeldet
– Vi bruker oss selv mye i møtet med lånerne, og det hjelper selvfølgelig å ha lest bøkene selv for å kunne gi en låner veiledning inn i samlingen. Det gjelder å snakke med dem som kommer og lurer på ting, finne ut hva de liker, sier Sissel Fjeldet, innkjøpsansvarlig for sakprosa ved Lillehammer bibliotek.

På Lillehammer bibliotek er Sissel Fjeldet innkjøpsansvarlig både for sakprosa og skjønnlitteratur for voksne. Det betyr at hun må ha god oversikt over det som kommer ut, og kjøper inn det hun mener samlingen trenger. Samtidig må hun stadig kassere for å få plass til nye titler. På den måten er samlingen hele tiden i bevegelse, trimmes og stelles og holdes levende.
– Vi bruker lister fra biblioteksentralen med nye titler som sendes ut hver uke, og går grundig gjennom dem. I tillegg kommer det ønsker fra lånere, anbefalinger fra kolleger, og vi ser etter forfattere med lokal tilknytning.

Kassering som formidlingstiltak

– Men stopp en hal: Nevnte du kassering? Hvorfor er det en del av formidlingen?
– Det er lett å tenke at vi burde beholde alt, men biblioteklokalet vokser dessverre ikke. Kjøper man for eksempel inn 2000 bøker, må nødvendigvis tilsvarende ut av hyllene. Kassering er basert på ulike prinsipper og kriterier. Litt forenklet kan man dele arbeidet opp i tre: utdatert litteratur, som forskning som er gått ut på dato, eller bøkene er slitt og ødelagt, samt også ekstraeksemplarer av populære titler som det ikke er venteliste på lenger, og selvfølgelig lite utlånt materiale, sier Fjeldet.
Den første kategorien er den enkleste, mens de andre kategoriene tas fortløpende. Biblioteket kjøper inn igjen viktige titler når det trengs, og bruker også antikvariat når titlene ikke lenger er i ordinært salg. Det vanskeligste er om en tittel er lite utlånt, for det kan hende biblioteket synes at den likevel bør beholdes.
– Vi vurderer altså hver enkelt tittel før de eventuelt tas ut avsamlingen. For sakprosa er det nødvendig at man kjenner samlingen godt, slik at vi kan vurdere hvilke emner der vi har dekket tilstrekkelig, og tilsvarende hvilke vi bør kjøpe inn mer av. Lokal tilknytning er også et kriterium, de enkelte bibliotekene tar ofte et ekstra ansvar for «sitt område»: dokumentere lokalhistorien. Vi bruker også lokalsamfunnet – befolkningens interesser, ønsker, hva som finnes av viktige kulturinstitusjoner, utdanningsinstitusjoner, nærlingsliv, kulturhistorie, natur, særegenheter – som en faktor i vurderingen, sier Fjeldet.
– I begynnelsen var det vanskelig å kassere og vite hva jeg skulle kjøpe, men nå elsker jeg å kassere, for jo mer vi kasserer, jo mer låner vi ut, forklarer Fjeldet.

Ikke papirbaserte ressurser

Det er flere muligheter for å låne ut sakprosa som står ubrukt. Og denaller viktigste ressursen de mangler på bibliotekene, er ikke papirbasert.
– Det jeg kunne ønske meg, var flere ansatte, både bibliotekarer og andre med relevant utdanning. Da kunne vi brukt mye mer tid på å formidle ute i bibliotekrommet, sier Sissel Fjeldet.
Å formidle består nemlig ikke bare av å arrangere panelsamtaler og lage storslåtte litterære arrangementer: På Lillehammer bibliotek har de også dette tilbudet siden de er en del av Litteraturhus Lillehammer. Alle sånne store arrangementer som arrangeres av litteraturhusets ansatte, skaper mer utlån. Men bibliotekarene bruker også andre metoder for å nå ut med sakprosa: De har mange små triks for å få oss til å bli mer interessert i hva de har gjemt i samlingene.
– Vi bruker oss selv mye i møtet med lånerne, og det hjelper selvfølgelig å ha lest bøkene selv for å kunne gi en låner veiledning inn i samlingen. Det gjelder å snakke med dem som kommer og lurer på ting, finne ut hva de liker. Dessverre har vi svært lite tid i arbeidstiden til å lese bøker, og dermed blir de bøkene vi kan formidle til lånerne, basert på det vi rekker å lese. Det preges naturlig nok av hver enkelts interessefelt, selv om vi også leser en god del direkte rettet mot formidlingsarbeidet, forteller Fjeldet.

50 bøker i året

Hennes hemmelige våpen for å få en større oversikt over litteraturen i biblioteket er Lesersørvis-metoden. Lesersørvis er basert på det amerikanske «Readers advisory» og benytter seg av sjangerlære og andre kjennetegn på det låneren hevder at hen liker – av typen: Hvis du liker denne bestemte boka, er det veldig sannsynlig at du også liker en annen, beslektet – og dette er satt opp etter bestemte kriterier.
– Det går an å lage ressursbanker som man kan orientere seg etter, og det bøter på at man ikke får lest alt i samlingen. For det har vi ikke tid til, sier Fjeldet.
Hun har selv som mål å lese 50 bøker i året, som jo bare er en brøkdel av de bøkene hun årlig kjøper inn til biblioket. Men å lese bøker er en viktig del av jobben.
– Hvis man har lest en veldig god sakprosabok og engasjerer seg for den, vil det være lettere å formidle den, selvfølgelig. Det er mange sakprosatitler som hadde vært utlånt om de ikke sto i fagavdelingen. Det er en høyere terskel inn til den avdelingen enn til skjønnlitteraturen. Veldig ofte har jeg som mål å lage små utstillinger med bøker som settes sammen på tvers av skjønn og sak, sier Fjeldet.
Å stille ut nytt og gammelt, skjønnlitteratur og sakprosa etter tema senker terskelen for lånerne og gjør det lettere for dem å finne fram til nye og gamle skatter. Biblioteket er nemlig ikke en bokhandel, men forvalter en bredere kulturarv – bøker kan leve mye lenger i et bibliotek enn i en bokhandel, som i hovedsak bare har årets titler.
– Jeg kunne ønske meg flere lavterskelarrangementer, gjerne også på dagtid, for eksempel sakprosaforfattere til arrangementer som på bare 15 minutter lærte lånerne noe nytt, jeg tenker meg et «faglitterært kvarter». I tillegg skulle jeg hatt mer tid til å lage flere punktutstillinger. Alle sånne små tiltak som senker terskelen og gjør det lettere å gå inn til sakprosaen, det er noe jeg drømmer om. Den norske sakprosaen har jo blitt så utrolig bra og er blitt mer litterær de siste årene. Mange flere ville lest disse bøkene om de visste hvor underholdende de var skrevet, sier Fjeldet.

Kikkhull i samlingen

Hun følger ofte nøye med på nyhetsbildet og aktualitetsprogrammer: Det er alltid lånere som legger inn bestillinger basert på noe de har sett der, temaer eller hendelser. Lånere går også ofte etter anmeldelser.
– I tillegg prøver vi å ha mer digital formidling, vi anbefaler og trekker fram bøker på nettsidene våre, sier Sissel Fjeldet.
Til sammen blir det mange små kikkhull inn i samlingen, mange dører til sakprosaen for lånere i Lillehammer-traktene.
– Sakprosa om helse og strikking og snekring er brukslitteratur som alltid blir lånt ut, mens andre sakprosabøker, som Siri Helles Med berre nevane og Witold Szablowskis Dansende bjørner, de må vi snakke ut av hylla og sette fram, lage en kontekst på dem, for mange synes det er vanskelig å finne fram i faghyllene. Vi har mye å vinne på det. Kjernen er at vi må bruke oss selv og vår kunnskap og inspirere leserne, sier Sissel Fjeldet.

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.