Bokhandlerprisen til Erika Fatland!

Tirsdag 12. november ble den høythengende Bokhandlerprisen ble delt ut. Det er altså sjette gang den deles ut til en sakprosabok, og første gang til en reiseskildring. Både kritikere og lesere har omfavnet Sjøfareren, som nå selges ut i stort monn fra landets bokhandlere.

Grundig research

Og det er nettopp fra disse anerkjennelsen nå kommer. Det er bokhandlerne som har valgt ut prisvinneren, i konkurranse med 199 andre titler. Fatland fikk tildelt prisen under en høytidelig seremoni i regi av Bokhandlerforeningen.
– Veldig gøy, og en stor ære. Dette er den gjeveste forfatterprisen i Norge, sier Erika Fatland.
Det er et enormt arbeid som ligger bak boka, som altså tar for seg historien om Portugals veldige kolonirike, som strakte seg over store deler av jordkloden, forteller hun.
– Jeg gjør alltid kjempegrundig research og i forbindelse med denne boka har jeg reist gjennom 29 land. I den grad jeg har noen hemmelige triks som forfatter, er det at jeg alltid gjør mer research enn jeg må. Da har får jeg veldig mye kildemateriale å ta av, og kan velge og luke ut i større grad.
– I løpet av 365 dager med reise er det veldig mye av opplevelser og inntrykk som ikke blir med i bok. Var reisen på kun fire uker ville jeg kanskje følt meg mer forpliktet å ta med å med så mye som mulig.

Frivillig motgang

– Dine siste, foregående reiseskildringen Høyt og Grensen har vært storselgere, og vi kan vel nå trygt kalle deg for en etablert forfatter. Hvordan fungerer disse greiene – blir det enklere å skrive med årene og med storsalget og all anerkjennelsen?
– Nei, ikke på noen som helst måte. Du begynner med blanke ark med nytt prosjekt, og hver gang har jeg hatt de samme utfordringene – store temaer, komplekse historier som jeg forsøker å få samme til en sømløs leseropplevelse. Men det er jo det som gjør dette gøy også! Livet ville vært ganske kjedelig om det bare inneholdt medgang.

Sakprosaens status

– Det har ikke akkurat regnet Bokhandlerpriser over sakprosaen – seks ganger på 57 år. Men nå skjer det faktisk for andre gang på fire år – Abid Raja fikk den for Min skyld i 2021. Kan vi lese ut av dette at sakprosaen som sjanger er i ferd med å få mer fast grep på det store publikummet?
– Det er tegn i tiden som tyder på det. En ting er at det har nå vært kort tid siden sist, men i år har og tre av de ti nominerte vært sakprosa, og det er ny rekord. (Red. anm. De to andre var Mímir Kristjánsson for Pabbi og Abid Raja for Vår ære og vår frykt.)
– Prisen har vært tradisjonelt vært veldig bundet til at det er en romanpris, mens tendenser som dette tyder på at Bokhandlerprisen nå kanskje er på vei til å utvikle seg fra å være en pris for årets beste roman, til å bli en kåring av årets beste bok, uansett sjanger.

Forfattere til folket!

– Så ser vi jo på sosiale medier at det er sterk interesse der ute for å møte en sakprosaforfatter som deg i bokhandlene og på bibliotekene.
– Ja, og det er noe gjør med stor glede. Å få direkte kontakt med publikum og lesere er et stort privilegium. Aller mest reiser jeg rundt i biblioteker, og også der merker jeg en stigende interesse for mitt felt. Flere og flere bibliotek går over til å programmere sakprosaforfattere.
– Hvorfor?
– Bibliotekene opplever at det da kommer flere folk. Særlig menn. Publikum liker å lære nye ting, og en sakprosaforfatter har gjerne satt seg dypt inn i spesielle emner, som gjør det verdt å lytte til

NFFO-stipend

– Noen råd til sakprosaforfattere som vil opp og fram dit du er nå, med priser og storsalg?
– Vær tålmodig. Det tar tid å bygge et forfatterskap. For Englebyen i 2011 ble jeg Bragepris-nominert, men den solgte veldig lite. Og da Sovjetistand 2014 ikke ble innkjøpt av Kulturrådet, og solgte dårlig, var jeg nær på å gi meg som forfatter. Men så kom den i pocket og solgte bra, og folk begynte å snakke om den, og den ble utvalgt i Hele Rogaland leser-prosjektet – så da valgte jeg å satse videre. Men det er hardt arbeid som venter – og så skal du ha litt flaks.
– Og så må du søke stipend! Uten NFFO og det tre-årige arbeidsstipendet jeg fikk i 2014, ville det ikke blitt noen Grensen-bok, som kom ut i 2017. Det er fantastisk å ha en forening som NFFO i ryggen som heier på deg, sier Erika Fatland.