En mann av ord

Denne teksten ble først publisert i NFFOs medlemsblad Bulletin, april 2020, spalten Det store bildet.

Navn: Anders Johansen.
Stilling: Professor i sakprosastudier.
Alder: 67.
Aktuell med: Vinner av Kritikerprisen 2019 for boka Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814-1913, utgitt på Universitetsforlaget.

Vi går gjennom et hus rikt på korridorer og vekttall. Opp en trapp, inn til venstre, bort til høyre, inn til venstre igjen, stopper opp – der! Vi banker på, «kom inn», vi åpner døra og midt i rommet fylt til randen av sirlig plasserte bøker i hyllene, står en romersk bryter og venter på oss.
Nei, vent – han bare ser sånn ut, Anders Johansen, professor i sakprosastudier og renskåret i trekkene. Vi befinner oss vest i kongeriket, i den avsatte hovedstad Bergen, hvor drammenseren Johansen har forvillet seg på det 49. året.
Mottaker av Kritikerprisen for årets beste sakprosabok tidligere i år, Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814-1913, 951 sider og 1,8 kilo prosa om politisk kommunikasjon fra 1814 til 1913. Det er bare å rydde Finnskogen til oppfølgeren.
– Det er en stor ære å få Kritikerprisen. Jeg er glad og stolt over å ha fått en slik anerkjennelse, sier Anders Johansen, som mottok prisen på Litteraturhuset i Oslo 5. mars.

Bortgjemt skribent

Han har et langt skriveliv bak seg, men forfatter har han «bare» vært i de siste 30 årene.
– Helt siden jeg kom i ungdomsårene har jeg skrevet av generell interesse for samfunnet og ut av et politisk engasjement. Planen var å bli journalist, som min far.
– Hva skrev du?
– Avisartikler, politiske pamfletter og andre lignende ting som vi seine 68-ere skrev. Min motivasjon for å skrive var først og fremst knyttet til et politisk engasjement. Og da den bevegelsen som jeg var en del av gikk i oppløsning rundt 1980, forsvant også litt av meningen for meg med å henvende meg til offentligheten.
– Jeg fortsatte å skrive akademiske ting, men de var rent utforskende. Jeg har store bunker med ufullførte prosjekter fra de årene der. For min del det var sikkert veldig bra, for jeg skolerte meg gjennom det. Jeg ble vel til den forskeren jeg er i dag gjennom disse skriveøvelsene i løpet av 80-årene og tidlig 90-årene.
– Det var først da jeg begynte å få et levende forhold til et publikum igjen at jeg begynte å skrive for offentligheten.
– Og hva var den utløsende årsak?
– EU-kampen. Den første delen av mitt skrivende liv var knyttet til den sosialistiske studentbevegelsen. Jeg måtte vente noen år før jeg fant igjen et forhold til offentligheten som ga mening før jeg klarte å bruke skrivingen til å lage bøker og artikler. Og så begynte det å rulle igjen.

Tanketeknologi

Vi ønsket å sette oss ned med Anders Johansen fordi han gjennom et rikholdig forfatterskap også har skrevet flere bøker om å skrive, og dessuten har holdt en rekke foredrag om temaet. Blant annet et godt besøkt et i Oslo i 2019 for NFFOs medlemmer. Etter det ville vi bare ha mer – og nå sitter vi her på professorens kontor i Fosswinckelsgate 6 i Bergen sentrum.
– I boka Skriv! Håndverk i sakprosa fra 2009 står det å lese at «å skrive er å tenke». Som vi for så vidt har hørt før også. Men hva legger du i det?
– Du kan selvfølgelig tenke uten å skrive. Men du er ganske avhengig av språket for å kunne tenke spesielt langt og skarpt. Skriftspråket er en intellektuell teknologi som hjelper deg til å tenke grundigere og klarere.
– Du får til mer ved å skrive. Ikke bare ved at du skriver tankene dine ned, men at du skriver dem fram, så å si, når du leter mer kritisk etter hvilke ord du skal bruke.
– Skriving er et redskap du trenger hvis du skal gjøre virkelig intellektuelt ambisiøse ting. Ikke bare i forskningen, men i alle mulige sammenhenger. Og dette mener jeg mange skrivende mennesker, ikke minst her på universitetet, har et altfor lite reflektert forhold til.
– Hvordan da?
– Hvis det da er slik at skriftspråket er tenketeknologi, så må vi ta den teknologien mest mulig effektiv i bruk. Lære å forstå at dette ikke bare er noe vi gjør etter at vi er ferdig med å forske – men at dette er vitenskapelig metode, så å si. Hvordan vi kommer fram til tankene, hvordan vi organiserer stoffet, hvordan vi oppdager hva vi må lete videre etter.
– Skrivingen er ikke bare en måte å bekjentgjøre hva vi vet på, det er også et undersøkelsesmiddel. Og det kan vi utnytte mye bedre enn vi gjør. Mye akademisk tenkning er jo først og fremst et ritual der fremstillinger stases til på en bestemt måte. Som får det til å se profesjonelt og upersonlig ut. Men som ofte fører til at vi går glipp av mange av de mulighetene språket gir, til å gripe saken. Klargjøre tankene. Utvikle ting som vi bare har en anelse om.
– Aner vi en brodd mot tellekantsystemet her, som bare i begrenset grad premierer skriving som formidling?
– Tellekantsystemet er en sørgelig sak. Det setter et konsekvent skille mellom forskning og formidling. Som om ikke all forskning er formidling! Til en bestemt gruppe brukere, i et bestemt språk eller et bestemt formål. Når du henvender deg til andre enn fagfolk, må du spørre deg selv: hva er det disse behøver å få forklart? Hva er det som må presiseres i denne sammenheng? Og da ser du saken på en litt annen måte, enn når du bare skriver innforstått blant kolleger. Slik kan du selv få øye på nye sider ved saken.

Å gå seg vill

– Vi skal snakke mer om akademia senere. Men aller først: Du har skrevet flere bøker om skriving, og holder kurs om det. Men du gir forbausende få konkrete råd. Det nærmeste jeg har funnet er noe sånt: «Gå i gang! Stol på at det kommer til å skje noe uventet underveis.» Hvorfor vegrer du deg for å gi råd?
– Fordi hver skriveoppgave stiller sine egne krav til utformingen, tror jeg ikke noe på å gi altfor tydelige oppskrifter. Dessuten er det vanskelig å forklare for folk hvordan de skal gå fram. Det er veldig mange ulike måter og metoder, tilpasset den enkeltes ressurser, hemninger og begavelser. Alle har noe å streve med. Det beste rådet kan du gi først når du er blitt kjent med folk og har funnet ut hva de strever med.
– Jeg sa i sted at skriftspråket er tenketeknologi. Når du tar det i bruk, blir du i stand til å tenke tanker som du ikke var i nærheten av tidligere. Du setter deg ned og skriver, og så skjer det noe overraskende underveis. Det er min erfaring, og det er mange som nikker gjenkjennende når jeg sier dette.
– Ofte, hvis du har arbeidet med et skriftstykke, så havner du et annet sted enn du trodde at du skulle. Den siste her, sier Johansen og finner fram en stor, gulnet vedkubbe, som viser seg å være hans Kritikerprisbelønte Komme til orde.
– Det var meningen å skrive en liten sak på 100 sider. Jeg regnet kanskje med å være ferdig i løpet av et halvt års tid. Så ble det fem år, og skrivingen førte helt andre steder enn det jeg skulle.
– Du sier heller ikke noe om hvordan man bør eller skal jobbe fram en tekst?
– Jeg tror vi jobber veldig forskjellig. Noen lager en detaljert disposisjon, som de kanskje klarer å følge. Andre farer fort gjennom materialet, og arbeider mer skisseaktig, men i flere omganger. Andre igjen sitter og filer på setningene, og går ikke videre til neste før de står for evigheten. Sånn er jeg.
– Er det noe i din personlighet som gjør det?
– Hehe. Noe i meg som aldri kan gi fra seg noe uten at det er helt gjennomarbeidet. Psykoanalytikere kunne sikkert funnet noe der. Perfeksjonisme er et handikap i mange sammenhenger.

Veie formuleringene

Johansen mener at arbeidet med formen er hans metode til å utvikle innholdet.
– Jeg legger stor veldig vekt på form, og blir mer ulykkelig hvis folk sier at jeg skriver dårlig, enn hvis de sier at jeg tar feil i sak.
– Det er ikke bare for å gi det en fin innpakning, men fordi det er selve metoden. Når jeg filer på setningene, er det fordi at når jeg skriver det første og beste jeg kommer på, så utnytter jeg ikke språket for alt det verdt, og da tenker jeg også slappere og mindre originalt enn ellers.
– Det kan være at jeg sitter med en setning jeg synes er ubalansert, eller et ord som bare antyder hvor jeg vil. Men det er ikke helt presist. Det gir ikke noen spesiell leseglede. Det er for opplagt, eller for akademisk og krøkkete. Da leter jeg etter alternativer. Det å overveie alternativer er også å tenke godt gjennom saken. Jeg vil jo ikke gi fra meg setningen før den er vellykket. Det holder ikke med at den er «akseptabel».
– Og hvordan leter du etter alternativer?
– Ved å notere de ned. Veie formuleringer opp mot hverandre. Er det bedre slik? Kan jeg stå inne for dette? Og da oppstår også nye ideer underveis. Derfor skriver jeg veldig langsomt, og har en tendens til å gå meg vill, sier Anders Johansen.
Ante vi et oppgitt, lite smil?
– Hvilket forhold har du til lange setninger? Bør de ikke bare tas med bak låven og skytes?
– Nei, det synes jeg ikke. Det finnes fabelaktige forfattere som skriver milelange setninger. Wergeland, Proust, Dag Solstad. Lange setninger er også et bestemt redskap som kan brukes til visse formål. Du skaper liv i teksten ved å variere setningskonstruksjonen – og er et godt virkemiddel om du ønsker en spesiell effekt. Ved at du for eksempel vil understreke at noe er komplisert, og at du famler og nøler.
Korthugne setninger er heller ingen snarvei til himmelrik, mener professoren.
– Hvis du skal klare å skrive korte hovedsetninger, den ene etter den andre, uten for mange innskutte setninger – da må du treffe rett på. Da kan du ikke ta deg inn igjen underveis, med alle mulige slags nyanseringer. Du må treffe saken enda mer presist.

Underbevisstheten

– Hvordan arbeider du for å få rytme og musikk inn i språket og teksten?
– Jeg er ikke glad i setninger som halter, hvis det ikke er noen spesiell grunn til at de skal halte. På den annen side vil jeg ikke ha dem altfor velbalanserte og harmoniske heller. Det kan bli noe søvndyssende og messende ved det.
– En av de beste metodene er å lese mer eller mindre høyt for seg selv. For å kjenne etter om setningen faktisk sitter.
– Det er metode du bruker selv?
– Ja, i alle fall leser jeg sånn halvhøyt. For å høre hvordan det lyder, om det er gode, levende setninger.
– Hvor mye spiller underbevisstheten inn under skrivingen?
– Hvis du skriver en tekst som er litt ambisiøs, må du bruke hele deg selv. Også de delene som du ikke har helt bevisst innsyn i eller kontroll over. Det merker du hvis du lever med et stoff og er veldig engasjert i det; da er det som om alle ting du treffer på sier deg noe om akkurat det du holder på med. Det kan være noe du hører på radio, et blad du plukker opp på tannlegekontoret – hva som helst – som gir deg en nye tanker og innspill om det du holder på med.
– Og da kommer ting til deg også. Når du kobler av fra den rene skrivesituasjonen, og gjør noe helt annet, da kommer setningene til deg. Det er i alle fall det som skjer når jeg er ute og løper. Som regel kommer jeg da hjem med et par setninger. Som jeg på ingen måte skulle ut og tenke over – men så kom de flytende av en eller annen grunn. Da gjelder det å skynde seg å skrive dem ned.

Litterær sakprosa

– Det har vært en diskusjon i noen år nå, hvorvidt sakprosa kan tilskrives litterære kvaliteter. Hva tenker du om grenseoppgangene der?
– Da er det lett å snakke om det litterære som noe det skjønnlitterære feltet forvalter – og som sakprosaen låner ved å ta i bruk dikteriske grep.
– Dette er en veldig vanemessig innarbeidet måte å snakke om litterær kvalitet på. At de er først og fremst dikteriske. Mitt poeng har hele tiden vært at det litterære ligger i språkbehandlingen. Det er skrivekunst og ikke diktekunst som definerer det litterære.
Da blir feltet videre og åpnere, og dette betyr at mange typer faglitteratur kan ha sine egne, litterære kvaliteter.
– Hvordan framstår de?
– Ved for eksempel at du klarer å sammenfatte din framstilling i sentens-aktige setninger, som komprimerer innsikt som kan huskes. Som letter forståelsen hos leseren og som bringer deg selv videre.
– Kort sagt: Det dreier seg om å klare å framstille komplisert stoff på en enkel måte. Da trenger du ikke å ta diktning i bruk, pøse på med metaforer eller late som du er en allvitende forteller som er inne i følelseslivet til alle aktører. Men du kan likevel skrive på en sånn måte at det blir en glede å lese det. Det er gjerne sånne tekster som blir stående i faghistorien. De er godt tenkt fordi de er godt skrevet.
– Men hvis mer eller mindre alle er enig i at det fungerer fint å formidle komplisert stoff på en lettfattelig måte, hvorfor har vi da innenfor spesielt akademia hvor du jobber, mange disipliner med ugjennomtrengelig språk?
– I noen sammenhenger er det nødvendig. Det finnes noen akademiske disipliner som er så spesialiserte og så tekniske, at du ikke kommer noen vei utenom et fagspråk som er for de innvidde. Atomfysikk. Nanoteknologi.
– Men i de fleste samfunns- og kulturfagene er det sånn at du klarer deg stort sett ganske godt uten. Der er det tvert imot viktig at du beholder sammenhengen mellom kunnskapsspråket og det språket som vi lever våre liv gjennom.
– Jeg når lengre ut når jeg skriver på den måten. Den siste boka mi er skrevet som forskning som kan angå folk. Som kan være en ressurs for en politisk kultur, og kan interessere mange som er interessert i politikk og retorikk. Dette er altså forskning som ikke er bare til mine akademiske kolleger og for å bli utgitt i en utenlandsk tidsskrift ingen andre har hørt om en gang.

Farlig språk

Johansen tar sats:
– Det finnes et akademisk eller byråkratisk språk, som er så abstrakt at vi mister virkelighetskontakten gjennom det. Vi mister forpliktelsen til hva disse innsiktene krever av oss. Eller hva de burde hindre oss i.
– Når militærmakten ikke lengre snakker om å drepe fiender, men «å ta ut objekter», har du et teknisk-abstrakt språk som gjør det mye lettere å drepe fiender. Og sånn er det i mange andre sammenhenger. Hvis du behandler virkeligheten som om du klassifiserte insekter, får du stor distanse til tingene. Da ender det kanskje med at du foretar deg ting du ellers ikke ville gjort. Da unnlater du kanskje å gjøre ting du ellers burde ha gjort, hvis språket var mer forankret i en forpliktende virkelighet.
– Og det er mange store ord der ute. «Bærekraft.» Alle kan si det, og det betyr ingen ting. Det er farlig å bruke et sånt uforpliktende språk. «Grønn omstilling.» Slike utvannede ord må man holde seg langt unna. Og det er mye av akademikerspråket som er av det slaget.
– Hvorfor er det grunn til å tro at akademia språkbeskytter seg mot virkeligheten?
– Noen ganger er det saklig gode grunner til at språket må være spesialisert. Ellers oppstår det misforståelser. Språket blir for sløvt der det trenger å være skarpt.
– Men det er også mange sammenhenger hvor det brukes et språk som bare er for de innvidde. Slik skapes et skille mellom oss som besitter denne kunnskapen, og alle de andre. Vi bygger vår identitet og selvfølelse på at vi har papirer på at det er vi som har denne kompetansen. Det er vi som er ekspertene.
– Dette blir en slags trygghet og gir en faglig identitet som jeg tror har en altfor stor personlig betydning for altfor mange. Det er en måte å markere stammetilhørighet på. En del av det allmenne distinksjonsspillet som Bourdieu har beskrevet. Det skaper en følelse av eksklusivitet som er viktig i kampen for prestisje, og det å kunne monopolisere kunnskapsområdet.

Det evige løp

– Kanskje ville det vært bedre om bokskriving ga poeng til tellekantsystemet?
– Å skrive en bok som Komme til orde er en latterlig ting å gjøre om du er ute etter tellekantpoeng. Jeg får kanskje fem poeng for den. Den burde heller vært delt opp i mange artikler, de burde vært publisert i utenlandske, sertifiserte tidsskrift. Så kunne det bli stemplet som forskning, i stedet for bare å bli vurdert av lesere om dette er godt eller dårlig.
– Fem år og fem poeng, det er å svikte sitt institutt. Jeg bidrar ikke til inntjening på denne måten, og det er en usolidarisk ting. Hadde det ikke vært for at jeg allerede er professor og over aldersgrensen, burde jeg være bekymret for karriereutsiktene mine.
– Men jeg vil heller gjøre dette, enn å følge det tradisjonelle løpet. Der du søker midler til prosjekter, men vet at 95 prosent blir avslått. Så må du bruke tida på nye søknader, bygge nettverk og arrangere konferanser. Og når prosjektet endelig er i boks, må du veilede doktorgradskandidater, og så må du gi ut antologier – og så får du aldri tid til å forske på dine egne problemstillinger som du har jobbet med i mange år. Muligheten for å få samlet seg om et stoff over lengre tid er sjelden kost i dag. Takket være NFFOs finansiering av dette professoratet, har det vært mulig for meg.