Er det ikke lengre nok med en etisk sjekkliste for sakprosa?

Fungerer NFFOs sjekkliste eller er det på tide for sakprosaen å skifte over til en Vær varsom-plakat? Dette og andre problemstillinger var tema da NFFO inviterte til bransjeseminar tirsdag 15. oktober. Det var fullsatt sal og 150 som fulgte møtet på strømming, da to ulike panel diskuterte ulike aspekter ved etikk i sakprosaen.
Bakgrunnen for møtet var de siste ukers debatt omkring Gyldendal-utgivelsen Partiet, som har skapt mye engasjement rundt spørsmål om kildebruk og etiske grenser for sakprosabøker.

En felles plattform?

I sin innledning snakket NFFOs styremedlem og forfatter Ingeborg Eliassen om pressens Vær varsom-plakat – som er den hyppigste referansen i etikk- og sakprosadebatten. Hun minnet om at innholdet i plakaten er stadig i bevegelse.
– Innholdet blitt revidert 14 ganger, siden1936. Etikk er dynamisk og endres i takt med samfunnet.
Men verken Vær varsom-plakaten eller PFU er omstridt, påpekte hun.
– Det som er omstridt, er om bokbransjen bør ha noe tilsvarende.
– Hvis Partiet var blitt publisert som saker i avisen, ville Dagbladet høyst sannsynlig ha blitt felt i PFU. Mange journalister synes det er rart at de kan sykle mellom reporter- og forfatterrollene uten å måtte forholde seg til samme etiske standard.
– Men journalister er bare én gruppe sakprosaforfattere. Og sakprosa har mange sjangre. Forlag er dessuten ikke aviser. Så ett spørsmål er om det bør være felles kjøreregler for sakprosa. Et annet er om etikkreglene kan være felles?

– Hvis Partiet var blitt publisert som saker i avisen, ville Dagbladet høyst sannsynlig ha blitt felt i PFU.

Alle over én kam

Veien opp til Partiet-debatten er brolagt med tallrike debatter rundt samme, prinsipielle tema. Med jevne mellomrom, kunne ordstyrer Alfred Fidjestøl opplyse om. Han viste til en fersk artikkel i Mediehistorisk tidsskrift som fastslår at debatten om etikk i sakprosaen er en gjenganger, og at debatten om etikk og sakprosa knyttet opp mot Vær varsom-plakaten, følger en femårs-syklus.
Det var en topping i debatten i 2009, 2014 og 2019 – og så fikk Gyldendal æren av å åpne debatten i 2024.
Det var for øvrig debatten i 2019 som førte til det som kanskje har satt det viktigste og mest varige spor etter seg: etableringen av NFFOs etiske sjekkliste.

Større ansvar

Fidjestøl utfordret Jahr, som var med i gruppa som utarbeidet det etiske sjekklista som ble lansert i 2020:
Jahr mener sjekklista fremdeles er god, men at den bør brukes mer hos forlagene. Samtidig påpeker han at sakprosafeltet er mangslungent, og at det er forskjell på å være journalist og forfatter. Derfor kan ikke sjekklista for sakprosa være som vær-varsom plakaten for pressen
- Forfattere har et mye større ansvar selv. Det er som å gå fra gymnaset til universitetet, du har ikke en lærer som holder deg i hånda lengre, sa Jahr, som satt i panel med Tuva Ørbeck Sørheim, sjefredaktør i Kagge forlag og Heidi Østbø Haugen, leder av De nasjonale forskningsetiske komiteene (NESH)
Ørbeck Sørheim mener at forlagene generelt gjemmer seg litt for mye bak forfatterne når det brygger opp til storm.
– Vi som er ansvarlige utgivere må stå til ansvar for det. Det er jo vårt ansvar hva vi gir ut.
Henvendt til Heidi Østbø Haugen, ville Fidjestøl høre om ståa om etikk og forskning og sakprosa i akademia:
– De forskningsetiske retningslinje forplikter forskerne til å formidle. Som forsker kan man ikke gå mellom rollen som sakprosaforfatter og forsker, det vil være de samme forskningsreglene for profesjonen forskning som gjelder, uavhengig av man publiserer i et tidsskrift eller skriver en bok og gir ut.

Det er som å gå fra gymnaset til universitetet, du har ikke en lærer som holder deg i hånda lengre

Har vi kommet noe lengre?

I det andre panelet satt Gyldendal Litteratur-direktør Ingeborg Volan, forfatter Simen Sætre og Elin Floberghagen, generalsekretær i Norsk Presseforbund. Tema for denne diskusjonen var om veien framover, om hva bokbransjen trenger i møte med etiske spørsmål.
Sætre opplever at troverdigheten til boka som medium har blitt svekket. Det er derfor enda viktigere å jobbe hardt for å sikre denne troverdigheten i en mediehverdag med enorme mengder informasjon, falske nyheter og konspirasjonsteorier.
– Dette har kommet inn på en slik måte at folk også stiller spørsmål ved bokutgivelser. De siste årene har jeg turnert med en bok om lakseoppdrett, og da har jeg møtt motdebattanter som sier at jeg farer er konspirasjonsteorier. Og selv om jeg viser til alle kilder og bakgrunnsmateriale, sitter den påstanden veldig løst. Dette er en ny utvikling og ny problemstilling for oss forfattere, og jeg opplever at den blir stadig sterkere.

Ulmet under overflaten

Ingeborg Volan ble naturligvis utfordret på utgivelsen om Partiet, og om hvorvidt et mer rigid regelverk i retning av en Vær varsom-plakat ville ha endret innholdet i boka.
– I hovedsak tror jeg ikke det, fortalte hun forsamlingen.
– Arbeidet med boka startet som et hundre prosent rent sakprosaprosjekt, med helt ordinære metoder. Men så oppdaget forfatterne underveis at det ulmet ganske mye under overflaten. Det oppdaget en del større problemstillinger som var mulig få belyst, men under én forutsetning: nemlig at de kildene som kan gi informasjonen om dette ble lovet anonymitet.
– Og på dette tidspunktet hadde både forfatterne og redaksjonen jobbet seg gjennom NFFOs sjekkliste, som er god og virkelig belyser mange av gode problemstillinger.
– Men så leser vi det som står i forordet til sjekklista, nemlig at i “etiske avveininger må forskjellige hensyn veies opp mot hverandre”. Og da kommer vi til det som er vanskelig– Hensynet til å verne de mest sensitive kildene, ble det førende valget. Forfatterne er veldig tydelige i sitt metode-kapittel om at de kunne hatt mange flere åpne kilder i denne boka, men av hensyn til de sensitive kildene, anonymiserer vi alle, for å hindre kildejakt på de som ellers ville forblitt anonyme.
– Men dette er jo også valg som gjøres av nyhetsredaksjoner gjør opp mot en Vær varsom-plakat, så jeg opplever ikke at det ikke at der sjekklista som er utfordrende – det er denne saken som er vanskelig.

Hvorfor motvilje?

Jeg er litt overrasket over den frykten og motviljen mot Vær varsom-plakaten i bokbransjen

Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund er overrasket over at bokbransjen ikke nærmer seg Vær varsom-plakaten mer enn de gjør.
– For mange handler dette om tillit. Både i journalistikk og i bøker. Fakta og informasjon er under press der ute. Det må vi møte med en god metodikk og et godt etisk regelverk. Jeg tror ikke man kan adoptere og kopiere PFU og Vær varsom-plakaten inn i sakprosaen. Men jeg er litt overrasket over den frykten og motviljen mot plakaten i bokbransjen. Fordi presse-etikken handler om offentlig interesse, om å få fram kritikkverdige forhold – og samtidig ta hensyn til sårbare parter. Så det er jo hele tida den samme vektingen og veiingen og vurderingen i journalistikken, som bør gjøres i sakprosaen. Sjekklista ender opp med å ha litt for lite forpliktelser, mener Elin Floberghagen.