Jan Grue nominert til Nordisk Råds litteraturpris
Sakprosaforfatteren Jan Grue og lyrikeren Eldrin Lunden er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Grue fikk stipend fra Det faglitterære fond i 2016 for å skrive Jeg lever et liv som ligner deres. Det er første gang på 50 år en norsk sakprosabok blir nominert.
Onsdag 21. februar ble de nominerte til Nordisk Råds litteraturpris offentliggjort. Grue og Lunden er altså Norges representanter på lista, vinneren blir presentert 29. oktober.
Juryen skriver i sin begrunnelse om valget av Jan Grues bok: Jeg lever et liv som ligner deres går inn i en større memoartendens i samtidslitteraturen. Den utvetydige omfavnelsen av sakprosaens leserkontrakt gir samtidig rom for en befriende likefrem tiltale til leseren."
Den norske juryen har bestått av Rune Christiansen og Ane Farsethås.
Vi intervjuet Jan Grue i vår faste spalte Ukas NFFO-er for noen uker siden. Les hele intervjuet her
Les hele juryens begrunnelse her:
«Vårt liv sammen er ikke en illustrasjon, det er ikke en demonstrasjon av et moralsk eller filosofisk poeng, vi er ikke løsningen på et etisk dilemma.» Det skriver Jan Grue, som i Jeg lever et liv som ligner deres skildrer både sitt eget liv og sin families liv på en høyst individuell måte som samtidig åpner for et vell av politiske, filosofiske og etiske tankerekker og problemstillinger.
Forfatteren, som er født i 1981, har tidligere utgitt en rekke fagbøker, to barnebøker, fire novellesamlinger og én roman. Her tar han steget over i en essayistisk sakprosa som eksperimenterer i grenselandet mellom det personlige og det faglige, og som viser hvilke muligheter som ligger i den selvbiografisk baserte litteraturen.
Grue ble født med en sjelden muskelsykdom, og boken åpner med frasene han ofte blir møtt med når folk som kjente ham som barn, møter den vellykkede, velkledde småbarnsfaren og akademikeren i rullestol han er i dag:
«Så godt du ser ut.» Underforstått: «Lever du fremdeles?» «Jeg trodde ikke du ville klare deg helt hit.»
Som barn av akademikere med villa i et av Oslos beste strøk har Grue levd i et dobbelt spenn og nøler ikke med å skildre seg som både privilegert og annerledes:
«To motsetningsfylte sannheter kan leve side om side. Jeg er privilegert og sårbar, jeg har arbeidet hardt og trengt hjelp, jeg har kommet dit jeg er ved egen innsats, utelukkende fordi jeg lever i et samfunn som anerkjenner denne innsatsen og supplerer den der det trengs.»
Å tillate seg å være sårbar er også et privilegium som ikke er alle forunt, og et Grue i boken benytter til å tegne et bilde av et helt menneske. Dit kommer han gjennom å bruke et vell av ulike kilder: ikke bare egne erindringer, men også den bunken av dokumenter som opp gjennom årene er produsert om ham av leger, helsevesen og skole. Grue lar egne erindringer gjennombores av andres stemmer, både medisinens kliniske former, hjelpeapparatets ulne omskrivinger og de vesentlige litterære og filosofiske tekstene som tillater ham å se egne erfaringer i en større politisk og sosial ramme. Slik blir boken en fortelling om hvordan vi som mennesker tar del i strukturer vi både kan skimte, analysere og til dels påvirke, samtidig som en individuell kjerne alltid gjør opprør mot trådene som trekker i oss:
«Jeg tror at verden er uendelig mye sterkere enn meg, og likevel forsøker jeg å tvinge min vilje på den.»
Med sjangerbetegnelsen «En levnetsbeskrivelse» trekker Grue en litteraturhistorisk linje fra tidligere tiders biografiske former til våre dagers life writing. Jeg lever et liv som ligner deres går inn i en større memoartendens i samtidslitteraturen, og er eksplisitt inspirert av Maggie Nelsons Argonautene, en bok den både spiller på og overskrider idet den skaper sin egen form i skjæringspunktet mellom selvbiografi og essay, livsskildring og samfunnsteori. Den utvetydige omfavnelsen av sakprosaens leserkontrakt gir samtidig rom for en befriende likefrem tiltale til leseren. Jeg lever et liv som ligner deres lar på uanstrengt vis helt konkrete erfaringer danne utgangspunkt for avanserte tankerekker som ikke blir mindre litterære av at de av og til tar argumentets form. Snarere tvert imot."