Jan Grue

Jula er tid for oppsummeringer – og på tallrike “beste bøker i 2018”-lister finner vi Jan Grues navn. Med boka Jeg lever et liv som ligner deres har skrevet om sitt liv med en muskelsykdom, på et så både saklig og vakkert vis at både kritikere og bokkjøpere har omfavnet fortellingen.

– Dette er jo en dypt personlig bok. Hvorfor var det maktpåliggende for deg å skrive denne boka nå?
– Boken begynte som noe helt annet, både som idé og som prosjektsøknad til NFFO – i grunnen som en essayistisk, men mer tradisjonell fagbok om funksjonshemming. Men underveis i skrivearbeidet skjedde det mye i det jeg begynte å trekke inn personlige erfaringer og historier. Jeg så at det fantes en del uventede forbindelser mellom det teoretiske, det faglige og det personlige, og at det var i en tvers igjennom litterær form at disse best lot seg utforske.
– Så hører det med til historien at jeg leste Maggie Nelsons poetisk-teoretiske verk The Argonauts (2015) underveis i arbeidet, og lånte en del grep fra den boken. Sagt på en annen måte: det var nå jeg måtte skrive denne boken fordi det var nå jeg hadde funnet både formen og innholdet.

– Du kaller dette en «levnetsbeskrivelse». Vi ser jo rundt oss i disse virkelighetslitteratur-tider at det er mange fallgruver i dette å skulle skrive sitt eget liv. Hvilke problemstillinger støtte du på rundt dette?
– Den evige problematikken kan vel fremdeles oppsummeres som “hvordan være personlig uten å være privat” – det håper jeg at jeg har klart, samtidig som jeg selv vel er den dårligste til å bedømme det. Men der kommer bokens mange gode hjelpere inn – min kone, mine foreldre og min søster leste alle manuskriptet, med vetorett fra et stykke ut i prosessen. Og i takkelisten står flere skarpskodde lesere som hjalp meg med å se en del snublefeller.
– Jeg tror ikke man klarer å løse denne typen problemer som forfatter alene, og man blir i hvert fall ikke i stand til å ivareta andre. For å snu på det: man kan godt ha en personlig moralsk rettesnor, men man kan ikke løse de etiske dilemmaene på privat basis.

– Du skriver utrolig fint og sterkt om det å være noe annet: «Jeg vil gjerne tenke meg bort fra kroppen min, bort fra de skadde og slitte anklene mine. Men det finnes ikke noe meg som er uten denne kroppen, som har en umerket kropp, det ville være en kropp som hadde levd et annet liv.» Stort spørsmål kanskje – men hvor mye har det kostet deg å komme til denne erkjennelsen?
– Det korte svaret er, kanskje litt overraskende, at det har kommet nærmest som en bonus. Det blir ikke helt riktig; erkjennelsen kommer av livserfaring, og livserfaring koster alltid. Men det finnes jo ikke noe godt alternativ til det å gå inn i denne erfaringen. Så blir det kanskje litt annerledes når man prøver å skrive utforskende; det kan være ubehagelig og krevende, samtidig som det er uhyre givende. Med denne boken var jo mye av det emosjonelle arbeidet for min del gjort på forhånd, ellers hadde jeg ikke vært i stand til å skrive den. Skrivearbeidet besto mye av å finne ut og sette ord på hva jeg tenkte, ikke hva jeg følte. Følelsene er der i boken, tror og håper jeg, men å skrive om følelser er og vil alltid være en rekonstruksjon. Regningen er allerede betalt, så å si.

– Boka og du har vært mye i media i høst. Hvordan har omgivelsene møtt deg etter all denne oppmerksomheten – er det blitt lettere å være Jan Grue blant mennesker du ikke har møtt før?
– Det har i vært fall vært overveldende positivt å se boken nå ut i verden. Den har åpnet for en del veldig gode samtaler – noen med mennesker jeg kjente godt fra før, andre med mennesker jeg har kjent navnet på men aldri møtt, og noen igjen med helt nye bekjentskaper. Sist nå skrev Jostein Gripsrud en lang og veldig interessant omtale om boken der han trekker inn sine egne erfaringer med å være en sårbar kropp; det føles som om jeg har fått mye igjen for dette også i form av andres historier.