Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Ukas NFFO-er

Alexander Leborg

Alexander Leborg oversatte en glemt klassiker av en reiseskildring av Robert Louis Stevenson – og ble så inspirert at han gjorde den samme reisen selv. Slikt blir det bok av.

Leborg

Skotske Stevenson tør være mest kjent for klassikere som Skatten på sjørøverøya og Dr. Jekyll and Mr. Hyde, og ikke reiseberetningen På vandring med et esel i Cevennene, som kom i Leborgs norske oversettelse på Spartacus forlag i 2018. Og så betatt ble altså oversetteren, at han la ut på samme reise selv, uten esel – i dette særpregede, franske landskapet Cevennene. Resultatet er blitt På vandring uten esel i Cevennene. En sekulær pilegrimsferd, utgitt på Cappelen Damm og med støtte fra Det faglitterære fond.
“Leborg har skrevet en vakker og personlig bok, i et format som går uanstrengt ned i en hvilken som helst anorakklomme.”, skriver Dagbladets anmelder Fredrik Wandrup og triller terningen til en femmer.

– Vi gratulerer med utgivelse og gode anmeldelser! Denne skatten fra 1879 har ikke vært oversatt til norsk, før nå. Hvordan har det seg at det tok så lang tid?
– Det er en gåte for meg. Stevensons bok bugner av gullkorn og har åpenbart inspirert mange generasjoner av forfattere. Den er dessuten et prakteksempel på mesterens ofte glitrende sakprosa, som ikke er like kjent som spenningsromanene hans.

– Boka har opplagt gjort inntrykk på deg. Du har gått ruten selv med din bok. Men hvorfor i all verden ville du ikke ha med et esel?
– Det Stevenson skriver om eselet sitt er nydelig, men han er et større forbilde som litterat enn som eseldriver. Hadde jeg gått med et esel, ville det bare vært for å jåle meg. Jeg hadde ikke behov for et pakkdyr, for soveposen min veier 1250 gram, og rødvin fåes kjøpt på vertshusene langs leden.

– Og hvordan opplevde du turen – var det lange treningsøkter som forberedelser?
– Turen var vidunderlig. Elleve dagers vandring alene i fransk sensommerlandskap uten andre plikter enn å sette den ene foten foran den andre. Mye tid til å tenke. For eksempel på at man selv burde skrive bok. Det ville jeg nok ikke klart hvis jeg samtidig måtte bakse med et esel.

– Vi ser her av våre aldri sviktende overvåkingssystemer at du har oversatt en anselig mengde bøker, 52 i tallet. Hva var det som førte deg inn i oversetterfaget?
– Ren slump. Et jobbtilbud fra det ørlille forlaget N.W. Damm & Søn mens jeg var student. Siden da har jeg hatt oversettelse som levebrød ved siden av andre, mindre innbringende sysler som forleggeri. Det har vært forbausende spennende, og læringskurven er fremdeles bratt.

– Du har skiftet ham for første gang – oversetteren som nå også er forfatter. Var det noe som overrasket deg med profesjonsbyttet?
– Skrivingen av egen bok opplevde jeg som en forlengelse av oversettergjerningen snarere enn et brudd med den. Det har vært en fest å skrive, og jeg håper jeg snart får tid til å gjøre mer av det. Ellers kjenner jeg bokvirkeligheten ganske godt etter femten år som forlegger av smal litteratur, så forventninger til salg og verdensherredømme var relativt beskjedne. Hittil har alt gått over all forventning.

– Bortsett fra det opplagte – en frilanser trenger penger: hva er det som motiverer deg i valget av oversetteroppdrag? Hvilke kvaliteter ser du etter i tekstene?
– Jeg er temmelig sjangerblind, men hvis jeg kunne velge fra øverste hylle, måtte det være tekster der språket er bærende, der rytme og syntaks og ord er tydelig bevisste valg. Nå er jeg for eksempel straks ferdig med en bok av den svenske ordekvilibristen og insektsamleren Fredrik Sjöberg som gjør alle fordommer om at sakprosaoversettelse er enklere enn skjønnlitterær oversettelse til skamme. Sjöberg sier selv at bøkene hans er skrevet for å bli lest høyt, minst to ganger. Det prøver jeg å ta hensyn til også i oversettelsen, som etter alt å dømme blir min hittil beste.

– Du har et hjerte for den tegnede litteraturen. Ikke minst som forlegger i Minuskel forlag. Er dette sjangerveien å gå for å få for eksempel barn og unge til å lese mer litteratur?
– Vi tegneserieambassadører ynder å kalle det et medium, ikke en sjanger, og jeg skulle ønske jeg kunne si ja, men barn leser nesten ikke tegneserier lenger. Jeg har under alle omstendigheter syslet med tegneserier for voksne, både dokumentariske og skjønnlitterære fortellinger. Det er gledelig å se at særlig sakprosategneseriefeltet er i vekst – og så lenge folk leser i det hele tatt, er jeg vel egentlig fornøyd.

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.