Long Litt Woon

Tidligere i høst utkom Stien tilbake til livet. Om sopp og sorg, av Long Litt Woon. Midt inne i en sorgprosessen oppdaget sosialantropologen og konsulenten ved en tilfeldighet soppens forunderlige verden. Hun ble kjent med sopplukkerene, en subkultur med egne overgangsriter og uskrevne regler. Forfatterens oppdagelsesferd inn i soppriket skjer parallelt med en reise i hennes eget, indre landskap, gjennom den kronglete sorgprosessen.

– Du har skrevet en meget personlig bok om eget tap som samtidig er en fagbok, full av informasjon og kunnskap om sopp. Den beskriver hvordan en stadig økende interesse for sopp ble en vei ut av den intense sorgen etter tapet av mannen din, noe du karakteriserer som en indre og en ytre reise. Hvordan valgte du å etablere denne sammenhengen rent litterært?
– Det hele skjedde «organisk» og var ikke planlagt fra min side. Min opprinnelig plan var å skrive en personlig bok om hvordan jeg oppdaget soppriket og ble kjent med «soppfolket». Bokens arbeidstittel var Soppdagelse. Det er kun senere i skriveprosessen at fortellingen om hva denne ytre reisen gjorde med meg og min egen sorgprosess dukket opp. Men fra det øyeblikket var det ingen tvil at boken hadde to fortellinger som hang meget tett sammen.

– Du bruker du ord som «soppfolket» og «soppriket». Hva er det med sopp, og hvem er soppfolket?
– Soppriket er stort og mangfoldig, og forskningen på feltet er i rivende utvikling. Det er mye å lære. Her er det noe for enhver interesse. «Soppfolket» er en løs betegnelse jeg bruker på alle som holder på med sopp. I boken skriver jeg om en pyramide der mykologer troner på toppen og «søndagskantarellister» utgjør bunnen i pyramiden. Mykofobe – de som hater sopp – er ikke en del av «soppfolket». «Soppfolket» kommer fra alle samfunnslag og deler få sosiologiske kjennetegn ellers. Men de er glade i sopp alle sammen. I boken beskriver jeg også min egen reise fra soppnovice til «soppgal».

– På nybegynnerkurset om sopp i regi av «Oslo og omland sopp- og nyttevekstforening» fikk du blant annet vite at soppriket står nærmere dyreriket, og dermed oss selv, enn planteriket! Hva er det mest overraskende du har lært?
– At sopp, som naturens renovasjonsetat, faktisk er en forutsetning for liv på jorden! Ellers vil ikke organisk materiale brytes ned like effektivt.

– Sopp er overalt, ifølge soppfolket, som mener at sopp er en forutsetning for liv, og at soppen til og med kan redde kloden vår. Hvordan har det seg?
– Det med redning av kloden refererer blant annet til hvordan enkelte sopparter brukes til å nøytralisere eller fjerne den verste miljøforurensningen. Det refererer også til soppens rolle i medisin. For eksempel er den helt uunværlig i organtranplantasjon.

– Som antropolog er du vant til å observere sosiale miljøer, reflektere over hvordan folk opptrer og beskrive hvilke verdier som er viktige. Den viktigste metoden kalles deltakende observasjon. I boka skildrer du hvordan du både ble deltaker og tilskuer, ved at du faktisk har endt opp som nestleder i foreningen. Hvordan tror du soppfolket opplever å lese om seg selv, vil de være enige i beskrivelsen?
– I medlemsbladet til foreningen ble det skrevet i anmeldelsen at det var morsomt å lese om foreningen sett utenfra. Samtidig har jeg tatt opp noen temaer som er litt ømfintlige internt og som skaper debatter og strid. Det gjelder for eksempel fortielsen rundt spiss fleinsopp og «dobbelmoralen» rundt sandmorkelen. Jeg har forsøkt å være spørrende og ikke dømmende, men jeg kan tenke meg at ikke alle synes at slike problemstillinger skal «luftes for offentligheten».

– I høst har skogen vært full av sopp, både matsopp og giftige varianter. Har du noen favorittsopp, og hva er det som fascinerer deg ved denne?
– Jeg har mange favoritter. Om våren er det spissmorkelen – som vi gjerne kaller sopprikets diamant – som lokker. Soppen har en spesiell rolle i bokens aller siste kapittel. Senere i sesongen er jeg glad for ville sjampinjonger, især kongesjampinjong. Den spiselige rødnende fluesopp er også veldig god, synes jeg. Sent i sesongen blir jeg alltid glad for å finne svart trompetsopp og gul trompetsopp, sier Long Litt Woon.