Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Ukas NFFO-er

Annemor Sundbø

Annemor Sundbø er blant nasjonens fremste i strikkefaget. Nå skal hun til Frankfurt og bokmessa for å vinne tyskernes hjerter.

Sundbø

Nordmenn er enkle folk. Gi oss et strikketøy og vi har det gående i dager og måneder. I alle fall om en skal tro statistikken. I skrivende stund er fire av femten bøker på Boklista strikkebøker, og slik har det vært lenge. En skal ikke se bort fra at Annemor Sundbø dukker opp der i løpet av høste, med sin ferskeste bok Koftearven.
Noe forundret som vi er over dette strikkefenomenet iler vi til telefonen for å få en forklaring.

– Gratulerer med din syvende bokutgivelse. Nå er det selveste kofta du tar for deg, men historiske tråder bakover i tid. Dette som vi ser på som noe rotekte norsk har en enorm kulturhistorie, som vi forstår. Hvorfor står plagget så sterkt i Norge?
– Takk for det! Min egen koftearv som boka handler om er fra råvarelageret på en sjoddifabrkk som jeg drev i en 25 år, en virksomhet hvor folk leverte inn gamle utslitte ullstrikkeplagg som ble resirkulert til blant annet til fyll i dyner og madrasser.
– Å gjenvinne ull gir et sterkt behov for gjenfortelle om opphavet til de ulike koftene, om hvor og hvordan de er fremstilt i teknikk og mønster, men også få fram bruken og kampen mot slitasjen. Kofteplagg er blitt en del av vår kulturarv og gir nasjonal identitet. Satiretegninger bruker lusekofter for å karikere Ola Nordmann. Selv om mange strikkemotiver opprinnelig tilhørte folketro, heraldikk eller et religiøst symbolspråk, ble mønstrene og plaggene fra vår bondekultur nasjonale symboler i Norges selvstendighetskamp.
– Etter 1905 ble kofter som opprinnelig hadde tilhørt våre folkedrakter nye nasjonale varemerker i en nasjonsbyggingsfase. Nye kvinnemoter presenteres i ukepressen og vinteridrettens idoler promoterte årlige koftekolleksjoner fra ullvarefabrikkene. Den første strikkeboka som kom i 1929, Norske strikkemønstre, av Annichen Sibbern, er i ettertid solgt i over 50 000 eksemplarer. Mønster fra norske hverdagsplagg har overlevd alle motesvingninger i over 200 år og er like aktuelle i dag i vår nye kofte-strikkebølge.

– Hva hadde det å si for koftas status i Norge at David Toska stilte med en under første rettsdag av Nokas-saken?
– Toska ville sikkert på sin måte se tilforlatelig ut, men visstnok har ”sømløse trøyer” eller seierskjorter vært amulettplagg som ble brukt i retten for å styrke veltalenhet og seierslykke helt fra romertida, – og muligens før det. At ”banditter” stilte i strikkekofter i retten fikk både stor oppmerksomhet og møtt med en viss munterhet, som da Tolvskillingsoperaen ble spilt i Oslo. Mack the Knife kom inn på scenen i lusekofte, mens avisene gjenga vitsetegninger av for eksempel B-gjengen i lusekofter.
– Nokas-raneren var ikke aleine på denne tida om å stille i retten med lusekofte. David Toska & Co fikk tilnavnet ”Lusekoftekameratene” i 2008. I den anledningen ville en VG-journalist vite hva jeg mente om denne bruken og om den ville kunne ødelegge for vårt norske kofterenommé. Han ba meg i tillegg gi et historisk tilbakeblikk på vår koftehistorie. Min kortversjon om hvordan Kristi blodsdråper hadde en gang gitt inspirasjon til strikkelusemønster via et strikket mesterstykke av Agnus Dei, Guds lam, – symbol for Kristus, nåde og frelse, – ble dette tolket av VG-journalisten som at ”strikkeekspert Annemor Sundbø” hadde uttalt at Jesus gikk rundt i lusekofter.
– Haha!
– Dette kom på trykk 1. april. Jeg ba om at saken måtte betraktes som en aprilsnarr. Neste dag kom ny overskrift, ”Tøyer strikken” der jeg fikk klargjøre hvordan Bibelen framstiller Jesus trøye som ”usydd” eller ”sømløs”, noe som billedkunsten framstilte i motiv som ”strikkende Madonna” og som igjen har påvirket bibeloversettelser fra 1500-tallet og trosforestillingene og at Maria strikket Jesu trøye.
– Men Lusekoftekameratene er ikke de første i Norge som har møtt i retten i strikkekofte. I følge et rettsreferat fra Setesdal, hvor lusekofta egentlig har sitt opphav, hadde en Austad-mann blitt innbrakt på grunn av legemsfornærmelse. Det er notert i 1860 at han stilte i retten iført en ”strikket prikket trøye”.

– Strikking er et livsprosjekt for deg. Du har skrevet mange bøker om det, du startet Norges første strikkekafé, gjort tallrike strikkearrangement. Du løper rundt som en strikk, holdt vi på å si. Hva er motoren og inspirasjonen i arbeidet ditt?
– Noen mener at jeg tøyer strikken… men ordet har opphav i strix, striga og andre magiske og tildragende vesener. Jeg har hatt en besettelse for å mane ut ”ånden i fillehaugen”. Jeg har et dyptfølt behov for å formidle våre tekstiltradisjoner og håndverksfag, ikke bare rent teknisk, men også hva som er nedlagt av folketro og religiøse forestillinger for å fram den åndelige dimensjonen, tankekraften og magien.
– Jeg har bred utdannelsen i tekstil, fra husflid og kunsthåndverk, tekstildesign for industri og som faglærer. Så er jeg statsstipendiat. Etter at tekstilfagene gradvis ble borte i skolen, så jeg det som enda viktigere med formidling i bokform. Skal en selge bøker må en også møte leserne og brukerne, … og så syns jeg det er så himla stas å bli spurt om å komme!

– Og nå har jo hele Norge strikkedilla, og har hatt det en stund. Strikkebøker fyller opp bestselgerlistene sesong etter sesong. Har det raknet for oss? Neida, vi skal holde opp med ordspill nå. Hvorfor er interessen så enorm i Norge?
– Strikkefaget er kanskje en av de rikeste kildene som finnes for lage ordspill. Tekstilfaget ligger til grunn for det meste av vår begrepsverden som omhandler tekst, kommunikasjon og datateknologi.
– Til den første strikkeboka mi fikk jeg tildelt et ekstraordinært lærebokstipend fra NFFO i 1990 som var for å støtte bokprosjekt med smalt marked. Jeg gikk fra forlag til forlag, men ingen hadde mot nok til å satse på ei strikkebok på den tida, inntil jeg møtte Anniken Sandvig i Samlaget på bokmessa i Frankfurt i 1990. Hun hadde forståelse for prosjektet mitt og svarte: ”dette blir ei god bok og det vil bli en klassiker”. Boka har kommet i mange opptrykk både på norsk og engelsk.
– Nostalgi spiller inn på kofteinteressen. Gamle fotoalbum og klassebilder viser hva som har vært brukt av formødre og forfedre. Dette vil unge være med på å gjenskape og koftetradisjonen er med på å gi samhørighet og binde generasjonene sammen.

– Og apropos Frankfurt, i oktober skal du til til bokmessa der og snakke om strikking. Hva tror du potensialet er for norske strikkebøker i utlandet? Har vi god troverdighet som strikkenasjon?
– Fem av strikkebøkene mine er oversatt til engelsk. Fillehaugen min med hundrevis av strikkekofter har vært et springbrett. Jeg turnerer flere ganger i året med foredrag og utstillinger. Det er stor interesse for norsk strikketradisjon i utlandet. Mange norskættede i USA finner ikke sine røtter lenger. Likevel gir det å strikke norske mønstre samhørighet med formødrene og opphavet sitt. Norge har sin egen strikkestil og ekthet i strikkearven. Det er første gang jeg presenterer norsk strikk i Tyskland. Jeg vet ikke hva jeg kan forvente. Jeg er spent.

– Men kommer du til å holde maska?
–Jeg vil både stå på pinne og holde maska.
– Da tenker jeg vi gir oss.

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.