Lilla Sølhusvik

Sølhusvik som for mange er en kjent stemme fra blant annet Politisk kvarter på NRK ga i fjor ut boka Fordi det er verdt det, om kvinners vei til toppen av næringslivet.
Hvor det bare er et fåtall kvinner, påpeker Sølhusvik.
– Det finnes bare fem kvinnelige toppledere for de 100 største selskapene på Oslo Børs. Seks når Aasheim tiltrer i mai. Ser vi på alle norske selskaper – også de som ikke er på børs – blir ni av ti ledet av en mann.
– Men framfor å skrive enda en gang om hvor begredelig det står til med kjønnsbalansen i næringslivet, ville jeg skrive om de få kvinnene som har nådd opp. Hvordan endte de opp i yrker med sterk mannsdominans? Hvilke hindringer har de møtt på veien mot toppen? Og hva driver dem videre?

– Tittelen ble vi nysgjerrig på – hvorfor ble den slik?
– Mens jeg jobbet med denne boka fikk jeg spørsmål både fra venner og kilder som lurte på hvor mye disse næringslivskvinnene egentlig har ofret. Spørsmålet kom overraskende på meg. Jeg jobber til daglig med politisk journalistikk. Jeg kan ikke huske å ha fått samme spørsmål om kvinnelige politikere, selv om de er flere, antakelig jobber like mye og har en like belastende jobb – i alle fall i offentligheten.
– Kristin Skogen Lund, konsernsjef i Schibsted, sier også at for hver gang noen har sagt til henne at hun bør stå på og jobbe hardt for målet sitt, har hun fått 150 meldinger om at nå burde hun vel ta det litt mer med ro, og slappe av litt. Det virker som om folk der ute har inntrykk av at kvinner i næringslivet må ofre så mye for jobbene sine – og mye mer enn menn i samme posisjon. Topplederne jeg intervjuet ga derimot inntrykk av å være priviligerte. De jobber mye, men de tjener bra, har mye makt til å skape verdier og arbeidsplasser og de har partnere som støtter dem og valgene de gjør. Mitt klare inntrykk var tidlig at alle mener lederjobbene er verdt arbeidet som ligger bak.

– Hvorfor er det slik som du sier, kun et fåtall kvinnelige toppledere? Bare ved å se om litt omkring kan vi jo konstatere at kvinner ellers i dag innehar mange sentrale samfunnsposisjoner Hvorfor har de så tungt for det, guttene inne på styrerommene?
– Jeg tror de aller fleste ledergrupper og styrer nå jobber for å få inn flere kvinner. Så er det åpenbart at mange sliter med å få det til. Noen tror de har gjort jobben ved å skrive en handlingsplan, eller når de har satt et mål om høyere kvinneandel noen år fram i tid. Og så blir de veldig overrasket over at kvinner ikke søker seg til jobber med bare menn. Eller av at kvinner forlater selskapet etter en tid.
– Men ambisiøse kvinner tiltrekkes jo av miljøer hvor de ser at det er mulig for andre kvinner å lykkes. Jeg tror også Siemens-sjef Anne Marit Panengstuen har rett når hun sier at mange kvinner – og mange menn – ikke lenger tiltrekkes av jobber hvor man skryter av alle arbeidstimene man legger ned, framfor hvilke resultater man har oppnådd. Jeg tror nok at arbeidsplasser med mange menn må innse at de bør ha inn kvinner fordi de selv vil tjene på det. Hvis de tenker de skal ha inn kvinner fordi det tar seg bedre ut, eller fordi de skal gjøre kvinnene en tjeneste, tror jeg de lykkes dårligere.

– Du har altså intervjuet åtte kvinner om deres veier til toppen. Fant du noen fellestrekk ved deres historier?
– Ja, en del fellestrekk, men også store forskjeller. De er ulike personligheter – noen trives i rampelyset, med presentasjoner og med å ta en plass i medier og samfunnslivet. Andre foretrekker heller å lede gjennom andre, og ha en mer tilbaketrukket offentlig rolle.
– De har også ulike meninger om kvotering, om hvorvidt det finnes et glasstak som hindrer kvinner i å nå opp og hva som skal til for å få flere kvinner i toppen av næringslivet. Det de har felles, er at alle har vært flinke på skolen. Nesten ingen har søkt lederjobber. De har blitt sett og backet – både av sjefer over dem og av partnere hjemme. Det er påfallende at mens kvinnelige ledere i ISFs Topplederundersøkelse gjennomgående har partnere som jobber like mye som dem selv, har de fleste topplederne i denne boken en partner som tar hovedansvar hjemme.

– Og vi regner med at det går helt fint å kombinere tilværelsen som sakprosaforfatter og familiemenneske?, spør vi, i et ironisk spakt øyeblikk.
– Haha, da jeg var i innspurten, var det ikke vanskelig å spørre familien om å få dra til skrivestua i Haugesund for å bli ferdig. De syntes nok det var helt greit å slippe unna nervene og stresset mitt der mot slutten. I lange perioder har jeg også jobbet i NRK underveis, og kombinasjonen programlederjobb, skriving og familieforpliktelser har dels vært krevende. Jeg skal likevel være forsiktig med å klage. Jeg får heller si som kvinnene i boka – det er mye jobb, men det er jo verdt det etterpå.