Bodil Stenseth

Noen historier er rett og slett mer vanvittige enn andre. Sent på høsten 1879 mottok Goodhue County tingrett i Minnesota et søksmål fra fru Oline Muus. Prestefruen gikk til sak mot sin egen mann, pastor Bernt Julius Muus, for å få farsarven sin. Ved søksmålet la hun en klage som beskrev hvor hjerteløst pastoren hadde behandlet henne og barna gjennom flere år.
140 år senere har historikeren Bodil Stenseth fått boka Fru Muus’ klage ut av denne elendighetshistorien fra det mørkeste, norsk-amerikanske fastland.

– Det er en helt spesiell historie du har funnet fram til. Hvordan kom den opp på ditt bord?
– «En veldig sær» historie er mer treffende. Den handler jo om noe så nerdete som norsk-luthersk tro og kirkeskikk, praktisert i et norsk innvandrermiljø i Amerika for 140 år siden. Ideen dalte ned, jeg ville undersøke hva religion generelt, og også mer spesielt, betyr i en migrasjonstid. Case study ble etter hvert historien om Oline Muus, prestekona som gjorde opprør, mot ektemannen, menigheten og trossamfunnet. Og den historien angår oss faktisk i dag. Vi har glemt at norske innvandrere i Nord-Amerika en gang utgjorde en religiøs minoritet.

– En ting var skilsmisser på 1800-tallet, det var vel uvanlig nok. Men at et slikt ekteskapsdrama skulle utfolde seg i all offentlighet, og attpåtil i en pastorfamilie – jøsses. Hvor stor var skandalen i lokalmiljøet?
– Skilsmisse var sjelden opsjon, og aldri blant geistlige. I Amerika var derimot ekteskapslovgivningen modernisert, og skilsmissetallene høye. Da fru Muus begjærte domstolen om skilsmisse, var skandalen allerede skjedd. Hun gikk til søksmål mot sin egen mann – som også er drastisk i dag – for å få disposisjonsrett til farsarven fra Norge. Samtidig la hun ved en anklage om mishandling.
– Skandalen eskalerte raskt. Før domstolen rakk å behandle søksmålet, startet nemlig menigheten en kirkelig prosess mot fru Muus. Den kom om bestilt for hennes sakfører, han allierte seg med amerikansk og norsk-amerikansk presse og regnet nok med å vinne saken utenfor rettssalen. Tenk, gjennom tjue å hadde pastor Muus bodd i Goodhue County, Minnesota, uten å søke om amerikansk statsborgerskap. Storsamfunnet fikk bekreftet sine fordommer om norske innvandrere, de var antiamerikanske og levde i en avkrok.

– Hva forteller denne historien om de norske innvandrernes liv i Amerika?
– At det tok lang tid for utvandrerne fra Norge til å finne seg til rette i det nye landet. Under den kirkelige prosessen i 1880 viste det seg at mange av lekmennene i pastor Muus’ menighet manglet ferdigheter i engelsk språk. Det var da nærmere tretti år siden de hadde etablert seg som settlere i Holden. I Amerika, frikirkenes land, hadde mennene riktignok fått demokratiske rettigheter i menigheten, likevel holdt de fast ved den statskirkelige orden de var vant med hjemmefra. Så når utenforstående kritiserte pastor Muus for å styre gjennom et prestevelde og underkuet lekfolket i sine menigheter, så var det ikke bare oppspinn.
– Den lutherske barnelærdommen som innvandrerne var innpodet siden unge år skulle videreføres til neste generasjon. I deres nye settlement ble menigheten et samfunn i samfunnet, der religion og norsk morsmål ble holdt i hevd. Innvandrerne hadde en identitet som «norsk» og «lutheraner». Selv om barna var pålagt å gå i den offentlige skolen, mente pastor Muus at de ikke trengte annen skole enn den norske religionsskolen. På den andre siden, den frikirkelige menigheten som innvandrerne grunnla, ser ut til å ha fungert som en skole i demokrati. Og rundt om i settlementet deres var gårdsdriften tipp topp moderne. Funnene mine spriker i alle retninger. I et innvandrermiljø kan religion kan virke integrerende og også det motsatte.

– Du er historiker med meget allsidig forfattererfaring. Du har skrevet bøker om Edvard Munch, Eilert Sundt, om Villa Grande, om Wergelandsveien, om en bygård på Oslo vest, om kaffe, om Sonja Henie, kunstmodellen Birgit Prestøe, Lysaker-kretsen og om norske mesener. Har vi glemt noen da? Hva er det i ditt virke som utløser en bok hos deg?
– Vel, listen er litt lengre. Jeg er notorisk lystleser, og når jeg støter stadig på fortidige fenomener, begivenheter og mennesker som nører opp under vitebegjæret i meg, er historikeren i meg i gang. På sett og vis er enhver sakprosabok en selvbiografi, selv om det kanskje først blir tydelig i etterkant. Ofte har det vært sånn at jeg under arbeidet med et manus oppdager at her ligger det enda ett bokprosjekt, ja, flere. Der er jeg nå.

– Og neste bokprosjekt, hva er det?
– Historien om antikvitetshandler Philip Watchman og hans familie. I boken Quislings ran. Historien om Villa Grande (2017), et oppdrag for Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, kom jeg over en gammel forbrytelse som jeg klarte å løse. Jeg kunne dokumentere at Vidkun Quisling i 1942-43 personlig deltok i «jøderanet». Verdifulle antikviteter fra hjemmet til ekteparet Philip og Florence Watchman og deres sønn Arthur i Oslo ble gjenfunnet hos Quisling rett etter freden. I bokprosjektet er hovedsaken å nøste opp familiens historie, i og utenfor Norge, før katastrofen inntraff, sier Bodil Stenseth.