Marianne Neerland Soleim

Fredag 2. juni ble Bokhandlerforeningens sakprosapriser delt ut. Årets oversetter ble Espen Ingebrigtsen, mens årets forfatter ble Marianne Neerland Soleim. Hun fikk prisen for Operasjon asfalt, som var en omfattende aksjon fra regjeringen Gerhardsen i 1951, med å flytte russiske krigsgraver.

– Gratulerer med Bokhandlerprisen! Hvordan merker du at det er å stå opp om morgenen og være prisvinnende forfatter, kontra å våkne om morgenen å ikke være prisvinnende forfatter?
– Tusen takk! Det er en god følelse preget av glede, lettelse og takknemlighet.

– Det er altså da ikke første gang du får positiv oppmerksomhet for ditt arbeid med sovjetiske krigsfanger. Din forrige bok, Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945, Antall, organisering og repatriering fra 2009 ble i 2015 kåret til en av de ti mest betydningsfulle norske bøkene om 2. verdenskrig. Ikke verst, feltet er enormt! Hvorfor har temaet blitt en yrkesmessig hovedvei for deg?
– Det var egentlig tilfeldig at jeg startet med temaet. Etter at jeg var ferdig med hovedfagsstudiene i Tromsø startet jeg på et doktorgradsprosjekt om de sovjetiske krigsfangene i Norge. Foreldrene mine har alltid hatt en sterk interesse for krigshistorie og dette har dannet grunnlaget for min interesse og motivasjon for å jobbe med temaet krigsfanger. Min drivkraft har vært at de sovjetiske krigsfangene er et glemt tema i norsk okkupasjonshistorie og mitt mål har vært å synliggjøre fangenes historie på nasjonalt nivå. Det har også vært spesielt god motivasjon å oppleve at min forskning får betydning for enkeltmennesker i Russland og bistå særlig de som leter etter svar på hva som skjedde med deres slektninger som døde i Norge. Krigsgravsaken skapte en kortvarig oppmerksomhet omkring krigsfangene, men den dukket opp på et tidlig stadium i den kalde krigen og bidro på lang sikt til at en viktig side ved norsk okkupasjonshistorie ble glemt. Minnesmerker og gravkors over ofrene ble fjernet og dermed var det små muligheter for nordmenn å holde minnet om fangene ved like. Med den kalde krigen og hendelsene omkring «Operasjon asfalt» ble grunnlaget for å bevare minnet om krigsfangene fjernet. Rent fysisk sett fjernet oppgravingen og ødeleggelsene det eneste som kunne danne grunnlaget for et verdig og varig minne om skjebnen til de tusener av sovjetiske krigsfanger som mistet livet i Norge i løpet av krigsårene. Historien og minnene om de sovjetiske krigsfangene omfatter hele landet og er en viktig del av norsk okkupasjonshistorie.

– Operasjon Asfalt, som du altså tar for deg i din siste bok, er jo en historie som nesten ikke er til å fatte for oss vanlig dødelige av i dag. Men dette var altså Norge for bare 65 år siden. Og for å rekapitulere kort: operasjonen gikk altså ut på å flytte mange tusen sovjetiske krigsgraver til én sentral krigskirkegård på Tjøtta i Nordland. Operasjonen som var iverksatt av norske myndigheter var opprivende for pårørende og lokalbefolkning, og skapte diplomatisk krøll. Hva var beveggrunnen for å gjøre dette?
– Flyttingen av sovjetiske krigsgraver var nær knyttet til den kalde krigens politikk og norske myndigheters frykt for sovjetisk spionasje var et hovedmotiv for gjennomføringen av den. «Operasjon asfalt» inntraff under Koreakrigen, da det internasjonale spenningsnivået ble dramatisk forverret. Gravsaken bidro til å skape et dårlig forhold mellom Norge og Sovjetunionen. Det norske forsvaret var åpenbart nervøse for at sovjetiske myndigheter skulle bruke sovjetiske krigsgraver som et påskudd for å få adgang til sensitive militære områder i Norge. Dette var et høyst overbevisende argument med tanke på at vi var i begynnelsen av den kalde krigen. Norske myndigheters frykt for spionasje og grunnløse argumenter for å gjennomføre operasjonen vitnet om en politikk preget av panikk.

– I det daglige er du instituttleder for Barentsinstituttet i Kirkenes. Som i følge hjemmesiden skal «produsere kunnskap om nordområdene og om europeiske grenseområder som er relevant for regionen vi befinner oss i, og for internasjonale aktører som er interessert i grense-problemstillinger og i nordområdene.» Hvilke saker står øverst på dagsorden i 2017?
– Vi jobber særlig med norsk-russiske relasjoner i et tverrfaglig perspektiv og har fokus på et tettere samarbeid med russiske samarbeidspartnere. I tillegg har vi også fokus på internasjonale samarbeidsprosjekter innen regional utvikling, historie og statsvitenskap. Vi jobber også med et prosjekt om migrasjonskrisen i 2015 og integrering av asylsøkere.