Henrik Svensen

31. august er det kinopremiere på den norske filmen Skjelvet. En stor forventning har bygd seg opp om å få se Oslo bli maltraktert av et mektig jordskjelv. Katastrofe med popcornsmak, om du vil. Ja, vi er nødt til å spørre, geolog og forfatter Henrik Svensen: based on a true story? Kan dette skje her?
– Jeg har kun opplevd ett jordskjelv i løpet av mine 48 år her på jorden. Det var, av alle steder, i Forskningsparken ved Blindern, i 2004 hvis jeg ikke husker feil, og skjelvet hadde episenter i Polen. Hele bygget svaiet. Så av og til oppstår jordskjelv på steder langt unna aktive plategrenser. Det som skjedde var nok at gamle svakhetssoner i jordskorpen begynte å røre på seg. Her i Oslo ligger store svakhetssoner (gamle forkastninger) langs Ekeberg, ved Nesodden og sørover langs Oslofjorden.
– Men om vi noen gang vil oppleve et skjelv større enn det som rammet Østlandet i 1904, er det ingen som vet. Utfordringen er at jordskjelvene forekommer såpass sjeldent at vi ikke helt vet hvor kraftige skjelvene kan bli. Små skjelv er vanlige, men det kan gå tusener av år mellom de virkelig store. Dette viser hvor viktig historikken er. Kjenner vi fortiden, er vi bedre forberedt til å takle det som måtte komme. Og i mangel av data og historikk, har vi heldigvis filmskapere som undersøker det verst tenkelige. Det har en verdi i seg selv.

Men vi ringer ikke opp Svensen bare for å snakke om kino. Tidligere i år ga han ut boka Stein på stein. På sporet av den største masseutryddelsen i jordens historie. Her skriver han om grufulle ting som skjedde for 252 millioner år siden. Der et veltet postgirobygg blir “peanuts” i forhold.
«Svensen har en sjelden evne til å levendegjøre stoffet. Han får gråstein til å framstå som hieroglyfer og gir oss innsikt i forskningens forunderlige verden. … denne boka er så underholdende, innsiktsfull og spennende at jeg nærmest vil kalle det en pageturner.», skrev Cathrine Krøger i sin ameldelse i Dagbladet og trillet terningkast fem.
Svensen har det med å like det dramatiske i naturen. I 2006 begikk han for eksempel Enden er nær: Om naturkatastrofer og samfunn.

– Hva skjedde der, egentlig, for 252 millioner år siden og hvor store ødeleggelser snakker vi om?
– I løpet av relativt kort tid, kanskje bare noen få tusen år, ble miljøet rundt omkring på jorden endret dramatisk. Temperaturen steg raskt og ble dødelig omkring ekvator, havet ble surere, mye av vegetasjonen døde og erosjonen skjøt fart. Kanskje forsvant ozonlaget i lengre perioder, noe som førte til kraftiv UV-stråling. Som en konsekvens av alle endringene døde mer enn 95 prosent av livet på jorden. Til og med insektene ble hardt rammet. Det tok millioner av år før livet tok seg opp igjen og skogene kom tilbake.

– Dette er jo forholdsvis lenge siden, tidsvitnene heller få. Hvordan vet vi, eller rettere sagt du, alt dette som skjedde den gangen?
– Vi geologer bruker stein som vitner. De er ikke alltid like snakkesalige, men vi har både syrer og bor på lur. Den største masseutryddelsen forklares oftest med storskala vulkansk aktivitet i fortidens Sibir. Jeg har samlet prøver i Sibir for å forstå mer av det som skjedde. I boken min tar jeg med leseren inn i feltarbeidets rare univers og forteller om møter med stein og folk. I tillegg til å forske på gamle vulkanutbrudd, leter vi også etter spor etter miljøendringene i avsetninger fra datidens hav og innsjøer. Det er som et detektivarbeid, der det er vanskelig å nøste opp hele historien. Men vi har fått tak i den hovedmistenkte. Tror vi.

– Og hvem er det?
– Vel, jeg har jo en bok å selge og bør vel ikke røpe alt.

– Du ble i fjor tildelt Forskningsrådets formidlingspris, og har utmerket deg i mange sammenhenger som en god forskningsformidler. Vi ser også at en rekke forlag satser på dette i sine utgivelseslister. Hva tror du er årsaken til forskningsformidlingens framvekst?
– Det er jo utrolig morsomt at det er så mye god sakprosa om forskning å få tak i for tiden. For noen få år siden var utgivelsene få, men nå har det løsnet. Flere forskere prioriterer skriving for allmenheten, i bokform. De skriver godt og forlagene satser. Ekstra gledelig er det å se bredden i formidlingen av naturvitenskapelige temaer.
– Kanskje er det blitt en jevnt over større aksept for forskningsformidling, kanskje tenker nye generasjoner forskere bredere og ser mulighetene som formidlingen gir. Du kan få ganske mange lesere – og til og med bli stjerne i utlandet. Jeg håper på ytterligere vekst og at sakprosaen lokker såpass mye at flere tør å satse på bli forfattere – på deltid eller heltid. De færreste med universitetsutdannelse blir professorer. Det nye nå er at forskningsformidling faktisk kan bli en karrierevei. Og der spiller NFFO en svært viktig rolle.

– Det var så fint sagt at vi burde la det stå som siste ord. Men vi må spørre likevel: skal du på kino?
– Ja, absolutt.