Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Ukas NFFO-er

Halvor Finess Tretvoll

– Arbeiderpartiets rolle som kompromissmaskin fungerer ikke lengre, sier Halvor Finess Tretvoll, aktuell med ny bok om sosialdemokratiet.

Halvor finess tretvoll foto av einar tretvoll

Det er bare uker igjen til kommune- og fylkesttingsvalget, og Halvor Finess Tretvoll har allerede sitt bidrag ute til den politiske offentlighet, med boka Sosialdemokrat i en skjebnetid, som allerede har rukket å få gode anmeldelser.
Tretvoll har siden 2001 jobbet som journalist og redaktør i Ny Tid, Dagsavisen, NRK og Agenda Magasin. Han har tidligere gitt ut bøkene Kosmopolitikk. En optimistisk politikk for det 21. århundret, sammen med Thomas Hylland Eriksen og biografien Sigurd Evensmo: Alene blant de mange, med Stian Bromark.

– Aller først: du skriver altså om at sosialdemokratiske partier i Europa og at de gjennomlever eksistensielle problemer. Hva består krisen av?
– Jeg tror det er to viktige sider ved krisen. For det første splitter en rekke nye konfliktsaker, fra innvandring til by/land, den sosialdemokratiske velgerbasen. Det bemerkelsesverdige er at disse dimensjonene ved politikken ser ut til å ha fått større betydning for folks meningsdanning. For stadig flere mennesker trumfer de den klassiske høyre/venstre-aksen, uten at sosialdemokratiet klarer å reagere adekvat på det.
Arbeiderpartiene er gjerne kompromissmaskiner, men det ser ut til at disse nye sakene virker polariserende. Kompromissposisjonen blir da en belastning, ikke enn en måte å håndtere kryssende politisk press på. Utfordringen er at man heller ikke kan velge side uten å fremmedgjøre store velgergrupper.
– Det andre hovedpoenget handler om at folk har visse grunnleggende politiske behov som de ønsker å få tilfredsstilt av de politiske partiene. Særlig i tider preget av mismot og forvirring er dette avgjørende. De jeg anser som spesielt viktige er behovene for mening, sammenheng og fremtidshåp. Folk vil ha et språk og et begrepsapparat de kan bruke for å beskrive sin egen situasjon, de ønsker å være del av et fellesskap og se en tydelig og troverdig vei til en bedre morgendag.
– Og dette er blitt litt glemt?
– Ja, og dermed rykker andre aktører inn i tomrommet. Det finnes ulike forsøk, men en typisk høyrepopulistisk variant ville gå ut på at din situasjon skyldes innvandringen, nasjonen er ditt fellesskap og framtiden skal ligne på en fortid du minnes som rosenrød. Sosialdemokratiet må igjen komme på banen og kjempe for at det skal være deres svar som gir folk det de har behov for på et slikt fundamentalt nivå.

– Som en del av researchen reiste du rundt i Vest-Europa, der en rekke tradisjonspartier skjelver i fundamentene. Fant du noen rød tråd i krisebildet?
– For meg ser det ut til at vi de siste årene har vært ensidig opptatt av høyrepopulismens framvekst. Det er selvsagt viktig å forstå kildene til at nettopp høyrepopulismen har styrket seg. Samtidig tror jeg vi er vitne til et mye større tektonisk skifte i europeisk politikk, der høyrepopulismens framvekst bare er en side av saken. Den andre, og like viktige, er de brede folkepartienes fall. For meg ser det ut til at vi står midt i en kamp mellom flere ulike bud på å være det alternativet som fyller tomrommet de brede folkepartiene etterlater seg.
– De siste årene har det stadig oppstått nye politisk bevegelser ulike steder i Europa, fra katalanske uavhengighetsforkjempere over Femstjernebevegelsen til La Republique en Marché! Det som ser ut til å skje, er at slike bevegelser seiler opp med god fart, fordi de svarer på en dyp lengselen etter en alternativ kurs. Når de så i sin tur ender opp med å skuffe velgerne, vil de søke videre. Det er bare å se på De gule vestene i Frankrike og den relative tilbakegangen høyrepopulistiske partier har hatt i land som Danmark og Norge i det siste.
– Dermed ser det ut til at vi går inn i mer ustabile tider, med stadig nye bølger som skyller over oss. Kanskje kan den grønne bølgen, som manifesterte seg ved Europaparlamentsvalget, vise seg å være noe mer bestandig siden klimatrusselen har eksistensielle sider, men hvem vet. Vi kan godt ende opp med mange korte blaff og stadig mer fragmentering.

– Det kan synes for utenforstående som at Arbeiderpartiet og europeiske søsterpartier litt for lenge har holdt fast på ideen om hva en arbeiderklasse består av. Hvorfor har de ikke fått med seg at den trauste industriarbeideren med matpakke har gått av skiftet sitt for lenge siden?
– I noen grad er det selvsagt riktig at endringer i økonomi og arbeidsliv endrer den elektorale aritmetikken. Samtidig er det fort gjort å overdrive hvor lett det var å mobilisere på bakgrunn av klasseidentitet tidligere. Verken by/land, miljø eller innvandring er jo helt nye spørsmål. Sosialdemokratiet har alltid basert seg på en allianse av ulike sosiale grupper som også var forskjellige på mange måter; industriarbeidere, funksjonærer, folk i distriktene, intellektuelle, og så videre. Poenget er at det ble gjort et hardt og målrettet arbeid for å sikre at den identitetsfasetten som ble avgjørende for folks meningsdanning var den som tjente arbeiderbevegelsen. Det var som lønnsarbeidere at folk skulle konstituere sin politiske subjektivitet. Det fikk man til, ikke minst ved stadig å tilpasse grunnfortellingen i lys av endrede sosiale, kulturelle og økonomiske forhold.
– Men kanskje ikke i nyere tid?
– Jeg tror 1990-tallet er avgjørende for å forstå hvordan sosialdemokratiet mange steder ser ut til å ha glemt denne evige fornyelsesbestrebelsen i det identitetsbyggende arbeidet. Det var en tid preget av optimisme på vegne av globaliseringen og en liberal verdensorden. Tilsynelatende holdt det å profesjonalisere kommunikasjonsarbeidet, finsikte valgkampen mot bestemte velgersegmenter og styre etter meningsmålinger og fokusgrupper. Politikk ble til valgkampteknikk, ikke et prosjekt som skulle bygge og styrke en fellesskapsfølelse.

– En ting er krise, noe annet er at vi de siste årene har sett en rekke eksempler på at hatet mot sosialdemokratiet generelt og Arbeiderpartiet spesielt har stor utbredelse. Hvordan har dette oppstått, og hvordan forklarer du intensiteten i angrepene?
– Dette hatet har lange røtter, men er i sin moderne tapning knyttet til ideen om at det har skjedd et svik mot etniske nordmenn gjennom høy innvandring. Angrepene 11. september 2001, karikaturkrisen i 2005/2006 og flyktningkrisen i 2015 er viktige hendelser som har konsolidert slike holdninger i enkelte grupper. I 2011 så vi hvor ille det kan gå når konspirativ tenkning og utemmet hat får gro hos enkeltindivider uten sperre mot å handle på bakgrunn av de farlige ideene sine.
– At hatet mot Ap og sosialdemokratiet ikke har forsvunnet, men snarere har økt i styrke og fått større plass i det allmenne ordskifte de siste årene, er urovekkende. Det ser ut til å være en bieffekt av polariseringslogikken som preger flere av de nye politiske sakene som har kommet på dagsorden – innvandringsdebatten i særdeleshet.
Det vanskelige er å vite hvordan man skal møte de som står helt ytterst ved den innvandringskritiske polen, mener Tretvoll .
– Svares det med fordømmelse, vil det presse flere mot mer radikale posisjoner. Svares det med forståelse og aksept, ender man opp med å renvaske stadig mer problematiske holdninger. Å finne ut nøyaktig hvor grensen bør gå, er vanskelig, men jeg tror kanskje vi må erkjenne at vi ikke helt har klart det på en måte som tar energien og intensiteten ut av saksområdet.
– Framover tror jeg vi vil se en mer konfronterende tone. Om det vil virke vet jeg ikke, men mange – særlig i arbeiderbevegelsen – har et behov for å si fra om at det er nok nå.

– Til slutt: hvis du skal forsøke deg på spådom. Hvordan vil det gå med Arbeiderpartiet ved høstens valg?
– Utslagene er ofte mindre ved kommunevalg enn ved stortingsvalg. Det skyldes at et kommunevalg består av hundrevis av ulike valgkamper, og at store endringer i én retning ett sted delvis oppveies av endringer i en annen retning et annet sted.
Bare et par ganger i etterkrigstiden, begge gangene i forbindelse med EF/EU-avstemninger, har utslaget for Arbeiderpartiet vært i størrelsesorden fem prosent fra ett kommunevalg til det neste. Skulle Ap få under 28 prosent nasjonalt i år, er vi altså vitne til et mer grunnleggende oppbrudd i norsk politikk enn det selv EU-kampene skapte.
– Er det sannsynlig?
– På en måte. Men samtidig har målingene i det siste antydet et betydelig svakere Ap-resultat. Igjen ser vi at by/land-dimensjonen er kraftfull i Norge, og at Arbeiderpartiet får problemer når denne aktiveres. Hvor stort utslaget blir, får vi vente til september med å se, men jeg frykter nok at 28 prosent vil være et litt for optimistisk anslag, sier Halvor Finess Trevoll.

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.