Cecilie Arentz-Hansen

Torsdag 7. februar ble nominasjonene til Kritikerprisen gjort kjent. Og der, sammen med Marte Michelet, Jan Grue og Eivind Trædal, finner vi psykiater og allmennlege Cecilie Arentz-Hansen for boka Kvinder med begavelse for lægevirksomhet, utgitt på Cappelen Damm.
Dette er ikke henne første bok. Hun har blant annet skrevet Familiens bok om sykdommer. Kan røde hunder få ørebetennelse?, sammen med Vigdis Hiorth, en bok om livreddende førstehjelp og Legevakthåndboken, sammen med Kåre Moen, en bok som regnes som en klassiker innenfor norsk, medisinsk litteratur. Sammen med Moen startet hun også det populære nettstedet Lommelegen i 1998.

– Hvordan oppleves det å bli nominert til Kritikerprisen?
– Det er naturligvis veldig fint! Juryen har altså ment at historien om de første kvinnelige legene er så viktig at de har nominert boken. Det er med på å fremheve disse pionerene, og det drar opp de overordnede perspektivene jeg har vært opptatt av: verdimessige motsetninger, utviklingen i synet på mennesket – særlig kvinner og barn – og forvaltning og misbruk av makt, og ikke minst likestilling og frigjøringskamp.
– Så er det noe som er mer personlig, og det er anerkjennelsen som forfatter. Når juryen fremhever litterære kvaliteter, ja, da blir jeg, – litt varm. Det er voldsomt inspirerende.

– Legestanden var rett og slett et avstengt område for kvinner fram til nesten århundreskiftet. I januar 1896 fikk Marie Spångberg åpnet egen praksis og ble også ansatt som lege i Sunnhetskommisjonen – «den første offentlige stillingen noen norsk kvinnelig lege hadde fått», som det står i din bok. Hvilken motstand var det de møtte, disse første kvinnelige pionerene?
– De fikk ikke jobb. Overleger og avdelingssjefer diktet opp de mest fantasifulle tilleggsoppgaver som kvinner ikke kunne utføre, for å unngå å ansette dem. De måtte derfor dra til utlandet for å spesialisere seg, og det gjorde de også. Motstanden kom innenifra, fra medisinerne selv, og metodene som ble brukt kunne være temmelig drøye. Befolkningen derimot, særlig kvinner, fikk etter hvert øynene opp for de nye legene. De ble populære, ikke bare som klinikere og samfunnsaktører, men også som lærere, foredragsholdere, skribenter – og som aksjonister når det gjaldt.

– Som du skriver i din bok utgjorde kvinner rundt 4 prosent av medisinstudentene rundt 1900, mens kvinneandelen blant dem som begynner på medisinstudiet i dag er rundt 70 prosent. Alt er snudd på hodet – hva har skjedd?
– Jeg er nok ikke den rette til å gi en langstrakt analyse av utviklingen. Men, med utgangspunkt i den tidlige kvinnesaken som jeg har gått inn i, kan jeg si at ingenting har kommet av seg selv. Det har pågått et utrettelig arbeid for å påvirke samfunnsutviklingen i en mer likestilt retning, og det skyldes engasjerte og bevisste pådrivere.
– I mitt yrke kan det se ut som det bikker over, men bildet er komplekst. Bare en av fem professorer i medisin er kvinner og det er færre enn etterslepet skulle tilsi. Blant leger som er ledere finnes det samme misforholdet, særlig øverst i hierarkiet, og likeledes i en del kirurgiske fag. Mye har skjedd på 3-4 generasjoner, men det er fortsatt en vei å gå.

– I følge Tidsskrift for Den norske legeforening blir du av venner og kolleger karakterisert «som en sjelden blanding av arbeidsjern og livsnyter, med lysende intelligens og høy gjennomføringsevne.» Vi er med andre ord spent på forfatterskapet videre! Hva blir neste bok?
– Ha-ha, nei nå har jeg mer enn nok med å følge opp Kvinder med Begavelse for Lægevirksomhet. Det er fantastisk morsomt å møte ulike mennesker som er opptatt av denne historien, så jeg er rundt og holder foredrag.
– De bøkene jeg har gitt ut, er skrevet fordi jeg har ment at de har vært viktige på en eller annen måte. Å skrive en bok er et stort løft. Denne har tatt seks år. Neste bok kommer når jeg har noe jeg gjerne vil si.