Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Ukas NFFO-er

Irene Levin

Selv om Gyldendal mener det er hennes første sakprosabok, er Irene Levin en erfaren sakprosaforfatter og langvarig medlem av NFFO. “Vi snakker ikke om Holocaust” er derimot hennes mest personlige bok.

9148409249 3a3993fdfe c

Etter tidligere å ha forsket på og skrevet om sosiale relasjoner og Holocaust, skriver professor emerita Irene Levin i sin seneste bok om hvordan oppdagelsen av morens etterlatte notater ga en henne en større forståelse av sin egen familie, men også de norske jødene og tausheten etter andre verdenskrig.

– Gratulerer med utgivelsen! Hvordan har mottakelsen vært?
– Mottakelsen har vært overveldende, jeg er glad og lettet. Jeg hadde håpet på én anmeldelse, kanskje to. Og så kom det fem – og alle har vært veldig gode!

– Undertittelen til boka er “Mor, jeg og tausheten”, og nettopp taushet er et tema du tidligere har forsket på. Hva legger du i taushet?
– Den tausheten som hendelsene rundt arrestasjonene var innlemmet i, kjennetegnes ved at de hele tiden var tilstede, bare ikke ordlagt. Det var ikke snakk om hemmeligheter som aktivt ble holdt tilbake, eller fortrengninger som om hendelsene ikke hadde skjedd eller tabu der samfunnet har restriksjoner om hva du får snakke om. Tausheten kunne føre til at de kunne komme fram i de underligste situasjoner. En gang da mor og jeg tok bussen, skrek hun umotivert ut: «Jeg kommer aldri til å tilgi meg at jeg ikke reddet pappa». Jeg ble flau og så meg rundt om noen reagerte. For henne var utbruddet ikke noe merkelig. Det var som hun levde i to tidsperioder og utbruddet var da de møttes.

– Hvilke tanker har du nå om din mors traumer, hva det har kostet?
– Mors situasjon da hun kom tilbake fra Sverige, var fylt av sjokk, vantro, og etter hvert sorg og selvbebreidelse, noe hun aldri ble ferdig med. I notatene som jeg fant rundt om i leiligheten etter at hun flyttet på aldershjem, skrev hun: «Jeg har sviktet». Selvbebreidelsen var som en solidaritet med de drepte. Den komplekse situasjonen løste hun med ikke å snakke om det, og la ansvaret på egne skuldre. Først da storsamfunnet anerkjente katastrofen med et moralsk og historisk oppgjør midt på 1990-tallet, startet hun å åpne opp.

– Har ditt bilde av henne endret seg i løpet av arbeidet med boka?
– Mitt bilde av min mor har klart endret seg gjennom skriveprosessen, og jeg har blitt mer ydmyk overfor den situasjonen hun sto oppi. Hun trer tydeligere fram som en aktør og ikke bare et offer slik jødene ofte blir portrettert. Da jeg fant et brev på Riksarkivet som hun fikk legen til å skrive for seg, med bønn til Statspolitiet om at de ikke måtte arrestere far, samtidig som hun oppgir fars dekningsadresse, fikk jeg problemer. Hun var helt desperat og visste ikke hva hun skulle gjøre. Selv en slik handling, betyr ikke at hun ikke var delaktig i redningen av min far, sin bror og selvfølgelig seg selv hvilket inkluderer meg. Selv sa hun at «det tok så lang tid før vi forsto, Irene».

– Hvordan var det å være jøde i Norge etter krigen og hvordan var det sammenlignet med i dag?
– I dag er den jødiske minoriteten helt integrert i det norske samfunnet. Mens i den tidlige etterkrigstiden holdt jødene fremdeles på med «å bli norske». De var i en integreringsprosess. Samtidig skulle de prøve å fatte det som hadde skjedd, mens storsamfunnets interesse for minoriteten var heller beskjeden. Selv om jødene oppfattet seg som helt norske, var de likevel usikre på hvor mye storsamfunnet kunne tåle fra deres side. Derfor var de kun til stede i offentligheten når urettferdigheten ble for åpenbar. I dag er situasjonen en helt annen, og storsamfunnet har igangsatt tiltak for å motarbeide antisemittisme. Det som kan være vanskelig i dag, er sammenblandingen mellom jøde og Israel – at du som jøde blir gjort ansvarlig for Israels politikk.

– Hva ønsker du at folk sitter igjen med etter å lest boka?
– Jeg håper at folk skal sitte igjen med en følelse av at dette har jeg ikke tenkt på, at de har lært noe om norske jøders situasjon før, under og etter krigen. Det har vært viktig for meg å vise at min mors situasjon var avhengig av den plass jødene hadde i storsamfunnet.

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.