Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Ukas NFFO-er

Marit Paasche

Marit Paasches hemmelighet er steinhard jobbing, sterk vilje og arbeidsglede. 2. mars vant hun Kritikerprisen.

Marit paasche mimsy møller kopi.

2. mars ble Kritikerprisen delt ut på Litteraturhuset i Oslo. I klassen beste sakprosabok for voksne var Bjarne Riiser Gundersen, Bjørn Godøy og Åsne Seierstad nominert sammen med Marit Paasche – som altså ble juryens endelige valg, for biografien om vevkunstneren Hannah Ryggen.

– Gratulerer med Kritikerprisen! Ikke verst for en som egentlig er kunsthistoriker, museumskurator og kunstkritiker. Hvordan fikk du det til?
– Nå har jeg publisert flere bøker tidligere, så jeg har en del mengdetrening bak meg. Akkurat dette prosjektet har vært spesielt fordi det har krevd svært mye arbeid med å kartlegge og gjennomgå arkivmateriale. Men noen av årsakene til at det gikk bra var vel steinhard jobbing med kilder og fakta, arbeidsgleden som kom ved å jobbe med et slikt kunstnerskap, samt en sterk vilje til å utforske forholdet mellom kunst og samfunn.

– Det er altså kunstneren Hannah Ryggen som er objektet i din bok. Ei dame som løftet billedveven fra den hjemlige hygge til den internasjonale kunstscenen. Før din biografi har hun vært nokså ukjent, i alle fall i dagens Norge. Hvorfor har hun vært en så godt bevart hemmelighet?
– Vel, Hannah Ryggen har aldri vært noen hemmelighet. Hun markerte seg sterkt allerede i 1933, og var en av Norges mest bejublede billedkunstnere i etterkrigstiden. Hun var sterkt politisk engasjert, og med sin skolering fra maleriet tok hun tak i billedveven og revolusjonerte måten den ble brukt på. Hannah Ryggen grep fatt i aktuelle og viktige saker i internasjonale politikk og anvendte dem som motiv i veven: Hun vevde for eksempel et teppe i raseri mot Mussolinis invasjon av Etiopia i 1935, der hun lar Mussolinis hode gjennomborres av et spyd. Dette teppet hang på Verdensutstillingen i Paris i 1937 og ble sensurert i redsel for å støte italienske styremakter. Hun lagde Gru om Francos herjinger i Spania i 1936, året før Picassos Guernica. Hennes rekke med anti-fascistiske og anti-nazistiske verk er imponerende, både i nasjonal og internasjonal sammenheng.
– Hannah Ryggen døde i 1970. Det som er interessant i denne sammenhengen er at kunstnerskapet ikke ble tillagt særlig vekt i kunsthistorieskrivingen utover 1980- og 1990-tallet. Dette var tiår hvor «politisk kunst» ikke var særlig i vinden, og hvor de som arbeidet med billedvev automatisk ble lest og forstått utfra en svært snever ramme. Dermed forsvant Hannah Ryggens kunstnerskap litt ut av syne.

– Du jobber spesielt mye innenfor videokunst og eksperimentell film. Hvordan stemmer det da i ditt livsterreng å jobbe med noe så gammeldags som boken? Har bøker noe framtid som fysisk form?
– Jeg elsker bøker, og har alltid gjort det. Hadde det vært opp til meg ville boken hatt evig liv.

– Da satser vi på det! Juryen for Kritikerprisen skriver sin begrunnelse at «kunsthistorisk prosa kan av og til stå i fare for å lukke kunsten inne i fagsjargong. Ikke så hos Paasche.» Hva slags idealer jobber du etter når det kommer til kunst- og kulturformidling? Hvor langt kan du gå for å komme Hvermannsen i møte før du blir ilagt verbalt portforbud av dine egen kunstkolleger?
– Jeg er veldig glad for at juryen faktisk anerkjenner dette punktet. For meg er det svært viktig å skrive så klart og godt som mulig, og det er selvfølgelig fullt mulig å være krystallklar uten å miste faglig tyngde. Å sette opp en dikotomi mellom faglighet og klart språk er tull: Utfordringen er å se hvor argumentasjon og språk kan virke innforstått, og for å unngå det må en orke å gå noen runder med seg selv. Verbalt portforbud har jeg aldri møtt, selv om noen selvfølgelig rynker på nesen når noe blir alt for tilgjengelig.

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.