Marit Paasche

2. mars ble Kritikerprisen delt ut på Litteraturhuset i Oslo. I klassen beste sakprosabok for voksne var Bjarne Riiser Gundersen, Bjørn Godøy og Åsne Seierstad nominert sammen med Marit Paasche – som altså ble juryens endelige valg, for biografien om vevkunstneren Hannah Ryggen.

– Gratulerer med Kritikerprisen! Ikke verst for en som egentlig er kunsthistoriker, museumskurator og kunstkritiker. Hvordan fikk du det til?
– Nå har jeg publisert flere bøker tidligere, så jeg har en del mengdetrening bak meg. Akkurat dette prosjektet har vært spesielt fordi det har krevd svært mye arbeid med å kartlegge og gjennomgå arkivmateriale. Men noen av årsakene til at det gikk bra var vel steinhard jobbing med kilder og fakta, arbeidsgleden som kom ved å jobbe med et slikt kunstnerskap, samt en sterk vilje til å utforske forholdet mellom kunst og samfunn.

– Det er altså kunstneren Hannah Ryggen som er objektet i din bok. Ei dame som løftet billedveven fra den hjemlige hygge til den internasjonale kunstscenen. Før din biografi har hun vært nokså ukjent, i alle fall i dagens Norge. Hvorfor har hun vært en så godt bevart hemmelighet?
– Vel, Hannah Ryggen har aldri vært noen hemmelighet. Hun markerte seg sterkt allerede i 1933, og var en av Norges mest bejublede billedkunstnere i etterkrigstiden. Hun var sterkt politisk engasjert, og med sin skolering fra maleriet tok hun tak i billedveven og revolusjonerte måten den ble brukt på. Hannah Ryggen grep fatt i aktuelle og viktige saker i internasjonale politikk og anvendte dem som motiv i veven: Hun vevde for eksempel et teppe i raseri mot Mussolinis invasjon av Etiopia i 1935, der hun lar Mussolinis hode gjennomborres av et spyd. Dette teppet hang på Verdensutstillingen i Paris i 1937 og ble sensurert i redsel for å støte italienske styremakter. Hun lagde Gru om Francos herjinger i Spania i 1936, året før Picassos Guernica. Hennes rekke med anti-fascistiske og anti-nazistiske verk er imponerende, både i nasjonal og internasjonal sammenheng.
– Hannah Ryggen døde i 1970. Det som er interessant i denne sammenhengen er at kunstnerskapet ikke ble tillagt særlig vekt i kunsthistorieskrivingen utover 1980- og 1990-tallet. Dette var tiår hvor «politisk kunst» ikke var særlig i vinden, og hvor de som arbeidet med billedvev automatisk ble lest og forstått utfra en svært snever ramme. Dermed forsvant Hannah Ryggens kunstnerskap litt ut av syne.

– Du jobber spesielt mye innenfor videokunst og eksperimentell film. Hvordan stemmer det da i ditt livsterreng å jobbe med noe så gammeldags som boken? Har bøker noe framtid som fysisk form?
– Jeg elsker bøker, og har alltid gjort det. Hadde det vært opp til meg ville boken hatt evig liv.

– Da satser vi på det! Juryen for Kritikerprisen skriver sin begrunnelse at «kunsthistorisk prosa kan av og til stå i fare for å lukke kunsten inne i fagsjargong. Ikke så hos Paasche.» Hva slags idealer jobber du etter når det kommer til kunst- og kulturformidling? Hvor langt kan du gå for å komme Hvermannsen i møte før du blir ilagt verbalt portforbud av dine egen kunstkolleger?
– Jeg er veldig glad for at juryen faktisk anerkjenner dette punktet. For meg er det svært viktig å skrive så klart og godt som mulig, og det er selvfølgelig fullt mulig å være krystallklar uten å miste faglig tyngde. Å sette opp en dikotomi mellom faglighet og klart språk er tull: Utfordringen er å se hvor argumentasjon og språk kan virke innforstått, og for å unngå det må en orke å gå noen runder med seg selv. Verbalt portforbud har jeg aldri møtt, selv om noen selvfølgelig rynker på nesen når noe blir alt for tilgjengelig.