Lars Mytting

Navnet tør være kjent. Lars Mytting fikk sitt store gjennombrudd med sakprosaboka Hel ved, og fortsatte med romanen Svøm med dem som drukner. Denne høsten er han tilbake med romanen Søsterklokkene. Da er det vel på tide med ei sakprosabok igjen?

– Gratulerer med kjempemottakelse for ny bok! God mottakelse fra anmelderne, forventet salgssuksess og ikke minst klapp på skuldra fra dine egne. Det viktigste er tross alt å få anerkjennelse fra hjembygda! Er du blitt blasert nå? Jeg mener, du er tross alt mannen bak Hel ved!
– Blasert? Nei, det ville vært stusselig. Men jeg holder meg litt unna alt ståket. Prøver å holde blikket på skrivearbeid. Likevel er det jo veldig gildt det hele, sjølsagt.

–Din nye roman tar utgangspunkt slik vi har forstått det i et gammelt sagn fra Ringebu-traktene, om disse søstrene og denne kirkeklokkas mytiske kraft og klang. Med andre ord – det er en ny sakprosabok du har skrevet?
– Det ville jo være å tøye sakprosabegrepet deilig langt å påstå at sagn er sakprosa, men det som jo er fakta, er jo at dette sagnet har blitt fortalt blant folk. Det er i bunn og grunn en stor og fargerik forklaringsmodell på hvorfor klokkene i Ringebu ringer så veldig høyt – og det gjør de faktisk. Men jeg liker romaner som på den ene side forholder seg veldig konkret til verden – arbeid, maskineri, våpen, jordbruk, dyr – og samtidig frir seg helt fra rammene og gir plass til fabulering, overtro og litt fjas.
– En jeg kjenner har sagt at det sitter en liten sakprosaforfatter inni romanhodet mitt og dytter og hopper og vil være med. Jeg ble glad for å høre det, for jeg synes det kan ligge like mye menneskelighet i å beskrive en persons interesse, dype kunnskap, faget, arbeidsmåten – det er tross alt dette som denne romankarakteren har viet livet sitt til, ikke til å snakke for scenen.

Hel ved di har ikke bare blitt solgt i over 600 000 eksemplarer hvis vi regner med de 18 språkene den er oversatt til. Den har også fått et nærmere mytisk preg over seg, i alle fall hos den delen av bokbransjen som har ansvar for salgstall. Hvordan føles det for opphavsmannen når en hel bransje stadig vekk snakker om og er på jakt etter «den neste Hel ved»?
– Næh, fasiten er vel at det ikke finnes noen oppskrift. At det ikke kan forutses. Og at tiden må være moden for nettopp den boka. Hvis jeg hadde visst på forhånd at Hel ved skulle selge mye, ville den antagelig vært flatere, mer pertentlig, mindre spontan. Og noen smartere enn meg ville ha skrevet den for lenge siden. Det gjelder vel først og fremst å skrive noe så gammeldags som en bok folk faktisk har bruk for. Det er også undervurdert at slik sakprosa faktisk gir et nesten skjønnlitterært løft over lesingen, man kan drømme seg inn en situasjon, med evnene til å mestre og overleve, få lyst til å gå ut og gjøre noe – se for seg en selv som hovedpersonen i fortellingen.

– Du har altså i rekkefølge skrevet to romaner, så en sakprosabok og så to romaner igjen. I følge logikken skal det neste altså bli en sakprosabok. Hva kan vi glede oss til?
– Jeg blir nok drivende og grave i romanåkeren en stund til. Men det skal vel ikke skorte på beskrivelser av rare gjenstander fra den virkelige verden.