Espen Ingebrigtsen

Under Norsk litteraturfestival på Lillehammer ble Bokhandlerforeningens sakprosapriser delt ut. Disse gikk til forfatteren Marianne Neerland Soleim og oversetteren Espen Ingebrigtsen. Sistnevnte for arbeidet med den kritikerroste og internasjonalt bestselgende Hitlers rus av Norman Ohler.

– Du har en doktorgrad i tysk litteratur fra Universitetet i Bergen. Men kunne ikke språket da du begynte ved universitetet. Hva motiverte deg til å gå inn i det tyske?
– Det var egentlig litt tilfeldig at jeg begynte å lære meg tysk. Jeg studerte allmenn litteraturvitenskap og ville lese tekster på andre språk enn engelsk. Tysk var et opplagt valg. Etter et semester med tyskstudier i Bergen dro jeg for å studere filosofi i Berlin, og i løpet av det første halvåret der lærte jeg mye tysk, ikke minst takket være tre vennlige tyskere som jeg delte leilighet med. Å studere på et fremmedspråk var som en permanent bortekamp der jeg til å begynne med måtte tilegne meg både faglig innsikt og språkkunnskaper. Da jeg endelig knakk koden og kom ut av den tause observatørrollen, opplevde jeg det som skjerpende å tenke på tysk. På et fremmedspråk blir man skånselløst konfrontert med grensene for ens egen innsikt, og man har ingen mulighet til å snakke bort eller tåkelegge at man mangler eller har ufullstendig kunnskap. Det var også inspirerende å delta i den muntlige kulturen på et tysk universitet, der studentene er vant med å tilegne seg kunnskap gjennom lange diskusjoner med hverandre og foreleseren. Jeg måtte tenke resonnementet til endes før jeg kunne ta ordet, og læringskurven var bratt før tanke og tale fulgte hverandre noenlunde naturlig.
– Den tyske forfatteren Heinrich von Kleist beskriver treffende hvordan tanken blir til mens man snakker, som «to hjul på en akse». Sammenhengen mellom et tankeinnhold og idiomatiske uttrykk har interessert meg både som akademiker og oversetter helt siden jeg begynte å lære tysk.

– Og hvordan ble veien videre?
– Da studerte jeg tysk litteratur i Bergen, og med stipend fra den tyske utvekslingsorganisasjonen DAAD studerte jeg et år til i Berlin. Slik endte jeg opp som en av relativt få nordmenn med en mastergrad, og senere doktorgrad, i tysk litteratur. Etter studiene fikk jeg min første oversetterjobb, som var krigsdagboken til den tyske områdekommissæren i Bergen og Trondheim. Da lærte jeg at oversettelse ikke bare handler om å mestre et fremmedspråk, men like mye om å mestre norsk. Det ligger en betydelig grad av kulturformidling i oversetterarbeidet, og jeg synes dette er spennende både på et språklig og et tankemessig nivå.

– Hadde du noen kontakt med Norman Ohler, forfatteren av Hitlers rus underveis?
– Jeg hadde faktisk ikke det. Og grunnen til det er at det er en veldig godt redigert bok som ikke etterlater oversetteren med så mange spørsmål til teksten. Det var knapt noe i teksten som jeg ikke kunne finne ut av selv. Litt av grunnen til at jeg ikke hadde spørsmål til forfatteren, er at jeg etter hvert har fått en viss erfaring med å oversette tekster som handler om andre verdenskrig, og at jeg har gode strategier for hvordan spesielle konsepter og begreper kan oversettes. Det finnes såpass mange bøker om andre verdenskrig at man nesten alltid vil finne andre utgivelser å støtte seg på dersom det opptrer språklige utfordringer. I Hitlers rus er dessuten materialet i fotnotene veldig godt gjennomarbeidet, så jeg brukte en del på å gå gjennom tilgjengelige kilder for å sikre at sitater og lignende ble riktig gjengitt. Jeg opplever det som et godt tegn at det ikke er nødvendig å kontakte forfatteren i noen særlig grad, for det tyder på at teksten i seg selv er godt gjennomarbeidet.
– Ofte opplever jeg at det kan være særlig krevende å oversette brev og personlige notater. Det kan være vanskelig å tolke knappe og muntlig pregede formuleringer, og da kan det selvsagt være oppklarende å kontakte forfatteren selv. Dersom jeg trenger å få klarhet i en kryptisk idiomatisk vending, konsulterer jeg ofte morsmålstalere før jeg skriver til forfatteren, siden det varierer hvor tilgjengelige forfattere er.

– Det er en omfattende og ganske spennende ruskartlegging Ohler foretar i sin bok. Hvordan gikk du fram i oversetterarbeidet, hadde du mye medisinsk litteratur liggende på pulten?
– Jeg jobbet ganske mye med å finne passende oversettelser av den medisinske terminologien, og jeg fikk avgjørende hjelp fra en overlege. Dersom man støter på kompliserte begreper fra et ukjent fagområde, er det få ting som kan være mer oppklarende enn en samtale med en spesialist. Man kan lese seg til mye på internett og i faglitteratur, men den mest verdifulle kunnskapen er den som brukes i de enkelte fagmiljøene. Det kan kreve store ressurser å sikre et høyt faglig nivå i en oversettelse, og dersom jeg trenger ekstern ekspertise, pleier jeg å sende en liste med alle uklarheter til konsulenten. Telefonsamtalene eller møtene med konsulenten er uvurderlige for å skape klarhet i begreper og hele avsnitt. Arbeidet med den konseptuelle forståelsen er ofte noe av det mest interessante ved oversetterarbeidet, og jeg opplever uten unntak at oversettelsen flyter bedre når jeg har god faglig innsikt i det teksten handler om.

– Har du noe nye oversettterprosjekt på gang?
– For tiden har jeg pappaperm, og jeg har foreløpig ingen nye oversetterprosjekter på trappene. Det er vanskelig å livnære seg av kun å være oversetter, så jeg er også aktiv som konsulent, språkvasker og litteraturformidler, og som vikarlærer i videregående skole.