Berit Austveg

Berit Austveg er en kjent navn i internasjonal helsepolitikk, og har jobbet i mange år med både mange deler innenfor sektoren, både som lege og samfunnsmedisiner. Les mer her om hennes spennende karriere.
I 2017 utga hun boka Abort. En etisk argumentasjon, hvor går til kjernen i det omstridte temaet, på nasjonalt og internasjonalt nivå.

– Da har Norge fått ny regjering, og abortspørsmål har stått sentralt i den politiske diskusjonen de siste månedene. Du har fulgt abortdebatten gjennom mange år – hva er nytt denne gangen?
– Det er egentlig både gammelt og nytt i den aktuelle debatten. Først det merkelige at fosterreduksjon har blitt et viktig politisk tema. Ut fra reaksjonene skulle en jo tro at det er snakk om det ikke vil være tvillinger i landet lenger. Men det er jo ikke det dette dreier seg om. Her er det snakk om et høyspesialisert inngrep som gjøres på ytterst få, på St Olavs hospital i Trondheim, i helt spesielle tilfeller. Siden det er selvbestemt abort til 12. uke i Norge, altså at det er kvinnen ene og alene som bestemmer over svangerskapsavbrudd, har det vært vurdert juridisk at hun kan bestemme over fosterreduksjon inntil den grensen.
– Ideelt syns jeg fosterreduksjon burde være en sak som ble håndtert rent faglig. Men så ble det opportunt å bruke det i et politisk spill. Politikere har brukt medisinsk-faglige argumenter, nemlig at det er teknisk vanskelig å utføre reduksjonen før 12. uke, og derfor må forbys. En slik bruk av faglige argumenter i et politisk spill er problematisk. Politikere kunne jo brukt et redskap som de har makt til å bestemme over, nemlig hvor lenge det skal være selvbestemt abort. Et utvidelse på bare et par uker ville løst det faglige problemet. Enden på striden ble at fosterreduksjon i framtiden må bestemmes i nemd.

Ausveg mener at reduksjoner i abortlovgivningen krenker kvinners rett til liv og helse.
– Forsøk på å fjerne 2c i abortloven, altså der skade på fosteret gir selvstendig grunn til abort, måtte oppgis. Dette er i praksis tilfeller som behandles i nemd fordi skadene gjerne oppdages etter 12. uke. Argumentasjonen om at fosteret må tilkjennes rettigheter, og spesielt rett til liv, er et kjent argument. Samtidig uttalte statsministeren at kvinnens syn skal veie tungt. I denne forbindelse er det interessant å se på hva de formelle menneskerettighetene sier om rett til abort. Da de ble utviklet, var det en diskusjon om fosteret skulle få menneskerettigheter. Men konklusjonen ble at dersom fosteret skulle inkluderes, måtte det gå på bekostning av kvinnenes rettigheter.
– Her går det ikke an å få i pose og sekk. Bare den amerikanske regionale menneskerettighetskonvensjon gir noen rettigheter til fosteret, men ingen av de globale konvensjonene gjør det. Vi vet nå at restriksjoner i tilgang til trygg abort rammer kvinner, og det fortsatt er titusener av kvinner som dør hvert år, og millioner skades av dette årlig. Det krenker derfor kvinners rett til liv og helse. Men at et foster ikke har menneskerettigheter, betyr ikke at fosteret anses å ikke ha noen verdi. Her syns jeg KrF og andre som ønsker å innskrenke rettighetene, tillegger oss som arbeider for å utvide rettighetene et syn vi ikke har. Noen menneskerettigheter er problematiske, og at noe ikke er en menneskerettighet, betyr ikke at det er uten verdi.
– Når statsministeren uttalte at en fjerning av 2c ikke ville føre til færre aborter, er det helt i samsvar med hva vi vet om endringer i abortlover generelt. Abortloven har ingen, eller praktisk talt ingen, innvirkning på forekomsten av abort. Men en holdningsendring mente statsministeren at fjerning av 2c ville føre til. Jeg kan ikke se annet enn at det ville være snakk om enda mer skam og større stigma for kvinner som tar abort. Skam og stigma knyttet til abort er universelt, men kunne her kommet i en ny drakt.

– Er du overrasket over at abort igjen blir et sentralt, politisk tema i Norge?
– Det som har overrasket meg mest, og gledet meg, er det sterke folkelige engasjementet som forslag om egentlig små endringer førte til. Forslagene kan jo se så uskyldige ut, men de rokker ved noe som oppleves fundamentalt. Gjennomsnittlig tar hver tredje kvinne i Norge abort gjennom livet. Så det er noe mange har opplevd selv, og vi har alle nærstående personer som mødre, søstre eller venninner som har tatt abort. Sinnet og fortvilelsen som ble utløst da forslagene kom på bordet, tenker jeg skyldes at abort fortsatt er stigmatisert, og forbundet med skam. Ethvert forsøk på å snevre inn rettighetene skaper mer smerte og sinne.
– Personlig syns jeg det er gode faglige grunner til å utvide abortrettighetene. Det gjelder både bedre tilgang til informasjon om fosteret på et tidlig tidspunkt, og utvidelse av lengden på selvbestemt abort, slik at kvinner skulle slippe nemd, der de i praksis møter sine dommere. Og så anbefaler Verdens helseorganisasjon at abort utføres i primærhelsetjenesten. Norsk abortlov krever at det bare gjøres i spesialisthelsetjenesten. Med litt opplæring kunne de fleste abortene blitt utført på helsestasjonen eller hos fastlege. Det ville føre til enda tidligere aborter, og spare tid og penger. Men i stedet for å diskutere utvidelse av rettighetene, må dagens lov forsvares. Det er trist.

– I din bok har du sett nærmere på hvilken retorikk som har vært brukt i abortdebattene. Om hvilke ord vi velger, og hvorfor man snakker forbi hverandre. Hva er din dom i så måte over denne vinterens debatt?
– De diskusjonene vi har nå er gode eksempler på at vi snakker forbi hverandre. Jeg er opptatt av at vi må skille mellom fakta og meninger, men selv det er vanskelig. Biologi, statistikk og lovverk, inklusive menneskerettigheter, er fakta, men så pakkes de inn på ulik vis. Når noen omtaler et dager gammel embryo som “barnet i mors liv”, er det ikke lett å få istand meningsfulle diskusjoner. Ofte framstilles meninger som om det skulle være fakta. Vi har ikke hørt uttrykket “sorteringssamfunnet” så mye i debattene nå, men mer det positive at det skal være “plass til alle”. De konservative framstiller det som en motsetning mellom å akseptere at en bestemt tilstand hos et foster skal være grunnlag for abort om kvinnen ønsker det, og det å akseptere at mennesker som lever med den samme tilstanden har samme verdi som alle andre. At vi på denne måte tillegger hverandre meninger, gjør at vi snakker forbi hverandre.
– Selv må jeg også medgi at jeg syns mye av argumentasjonen til konservative kristne blir tåkeprat, og mistenker at det som ligger under er det synet av mennesker skal ikke bestemme over liv og død, det skal bare Gud. Men de bruker sekulær retorikk, som ofte blir ulogisk i mine ører. Det er mye mistro på begge sider i disse diskusjonene.

– Har du noe nytt bokprosjekt på trappene?
– Mye har overrasket meg, både i reaksjonene på min bok, og i den aktuelle abortdebatten. Det er jo egentlig stoff til minst en bok i seg selv! Ellers går jeg med en bok i magen, ja, men over et annet tema. Så får vi om den føres fram til en “fødsel”, eller ikke.