Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Ukas NFFO-er

Helene Uri

Helene Uri går til kamp mot klisjeene som dominerer i omtale av kvinnelige og mannlige egenskaper. Men semikolonet hennes får du aldri.

Helene uri utsnitt

Helene Uri er språkforsker, språkspaltist og forfatter av både skjønnlitteratur og sakprosa. Nå er hun aktuell med boken Hvem sa hva om hvordan språket både speiler og former virkeligheten.

– Gratulerer med flott mottakelse på den nyeste boken din! Hva er grunnen er til at språk og kjønn engasjerer?
– Jeg tror temaet appellerer så sterkt fordi det trigger både gjenkjennelse (”Akkurat sånn er min Martin!”) og aha-opplevelser (”Jøss, så menn snakker mer enn kvinner?”).

– I boken peker du på at vi, kanskje ubevisst, bruker uttrykk som er knyttet til kjønn. Vi kan ha hår på brystet eller være sutrekjerringer, for eksempel. Sånn jevnt over virker det som at det er flere positive egenskaper ved det mannlige enn det kvinnelige. Hva skyldes det, og er det egentlig så farlig?
– Språket flommer over av positive betegnelser for kvinner og kvinnelige egenskaper. Det jeg har vært opptatt av, er enveiskjøringen. Når ord og betegnelser krysser kjønnsgrensene, er det nemlig slik at kvinnelige ord blir negative og mannlige positive. Når ord for kvinner brukes om menn, er det ikke ment som komplimenter. Det er nedsettende for en mann å bli kalt for kjerring, jentete eller jentegutt. «Er du dame, eller?.» «Å kjøre bil som ei kjerring». er heller ikke positivt.
– Motsatt skal vi damer neie og takke når vi får mannebetegnelser knyttet til oss: manne seg opp, ha bukser på, hår på brøstet. Og ballene, da. «Du har baller, Helene»” Nei, jeg har mye annet, men ikke det.

– Hvor syndes det mest?
– Jeg vil tippe hverdagsspråket, men det er jo et stort studieobjekt. Jeg ble nok mest overrasket over hvor skjevt språket er i avisene. Det er forbløffende mange sjåfører og kvinnelige sjåfører, gründere og kvinnegründere, band og jenteband. I verdens mest likestilte land.

– Men hva med deg selv? Synder du selv mot dine egne språkprinsipper av og til?
– Jeg har vel ingen andre språkprinsipper enn å være bevisst. Og det tror jeg jo at jeg er. Jeg arresterer ingen, heller ikke meg selv, om de skulle si bemanning, sidemann eller seierherre. Det er vår språklige arv. Den skal både tas vare på og utfordres.

– Som organisasjon er vi over gjennomsnittet opptatt av åndsverkloven. Da den nye loven trådte i kraft tidligere i år var ordet opphavsmann byttet ut med opphaver. Hjelper det at offentlige myndigheter «avkjønner» begreper på denne måten?
– Ingenting hjelper om ikke språkbrukerne er med på laget. Myndighetene kan foreslå både det ene og det andre, men det er vi som bruker språket, som bestemmer. Jeg synes opphaver er et utmerket ord. Og vi har mange eksempler på avkjønning som har virket. De færreste snakker i dag om stortingsmenn. Leder har på mange måter utkonkurrert formann. Og hvorfor skal man si varamann når man kan si vara?

– Hva mer skal til før vi for eksempel slutter å snakke om en forfatter som tilfeldigvis også er kvinne som noe annerledes enn en «vanlig» forfatter?
– Kanskje det hjelper å lese boken min?

– I din ukentlige språkspalte i Aftenposten kunne vi for en stund siden lese at du har en svakhet for semikolon. I språkinteresserte kretser kan det kanskje betegnes som en brannfakkel. Er du ute etter å provosere?
– Når man er så heldig å ha en hel avisside å boltre seg på, kan det jo av og til være fristende å provosere. Men kjærlighet til semikolon kan vel ikke være særlig provoserende. Det går vel ikke an å ikke elske semikolon?

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.