Dag O. Hessen

I Sannhet til salgs utgitt på Res Publica tar Hessen til orde for et forsvar for den frie forskningen. Ikke bare «fake news», men også «fake science» er blitt et samfunnsproblem, mener Hessen.

– Sannhet til salgs er «en beretning fra et universitetsliv der det har blitt stadig vanskeligere å forsvare slike viktige dannelsesidealer», som det står å lese i baksideteksten. Hva er etter ditt syn et godt, akademisk dannelsesideal?
– Vel, det er i alle fall ikke et isolert liv i elfenbenstårnet for å dyrke særinteresser – om noen skulle tro det. Det er å reflektere over hva en selv og akademia kan bidra med til samfunnet, både av erkjennelse, konstruktiv kritikk og innovasjon i vid forstand – og så forsøke å bidra med nettopp dette.

– Du skriver her om et forskerliv som minner om et rotterace, med mye tid som går med til å skrive søknader om penger. Det er kanskje ikke noe nytt i akademia?
– Ja, konkurranse er uunngåelig og langt på vei også nødvendig og stimulerende, men på ett eller annet punkt bikker det kanskje over. Turtallet har økt betydelig i akademia som ellers i samfunnet, og jeg tror konkurransen nå dels er dysfunksjonell ved at den i stor grad er kvantitetsdrivende, og gjør at man i siste instans velger raske publikasjoner framfor dristige ideer, refleksjon, diskusjon, undervisning og samfunnskontakt.

– Hvordan har du selv merket på kroppen det du kaller den økende kommersielle innflytelsen over akademia?
– Jeg merker at det forventes stor grad av “brukerkontakt” med på søknadene, at man må redegjøre for konkret samfunnsnytte selv der det er vanskelig å grunngi forskningen med dette. Det er fortsatt rimelig gode muligheter til å søke midler også til grunnforskning her til lands, men vi ser et økende forventningspress om konkret nyttebegrunnelse som tydelig uttrykkes i stortingsmeldinger og strateginotater om forskning, samt i utlysningstekster. Bevilgningene har også økt mer for innovasjonsrettet enn fri forskning i de siste årene.

– Du er en framifrå forskningsformidler, med et enormt temafelt. Vi spurte om idealer – hvilke er disse innen formidling for deg? Hvorfor er forskningsformidling viktig for deg?
– Takk for det. For det første liker jeg å skrive, og det er viktig. Jeg tror ikke vi skal forvente at alle skal drive med formidling, men flere kunne med fordel prøve. Så er jeg også drevet av en slags pliktetikk her, jeg tenker at en viktig del av mitt mandat er å få både problemstillinger, kunnskap og viktige tema ut så bredt som mulig.

– Noen gode forskningsformidlingstips å dele med leserne?
– Skriv slik at det er morsomt også å skrive, bruk gjerne litt underfundig humor der det passer. Og glem den imaginære, kritiske kollegaen som sitter og kikker over skulderen på deg. Det er mulig han eller hun finnes, men gi blaffen i han uansett. De aller fleste vil verdsette at du får kunnskap ut. Bruk metaforer, bilder og finn dine egne litterære grep som du trives med.

– Men nå har du altså bare gitt én bok per år de siste to-tre årene. Både i 2012 og 2015 fikk du jo til tre bøker per år. Er det alderen som begynner å sette sine spor?
– Ha, ha. En bok i året er egentlig også for mye, det er viktig å skrive kun når man har noe på hjertet, og for meg går bokskriving i rykk og napp. Det er noe jeg gjør på kveldstid og ledige søndagsmorgener når jeg har tid. For min egen del blir det nok minst et par år til nest bok selv om jeg har nok av bokidéer, nå vil jeg prioritere forskning og undervisning en periode framover.