Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Ukas NFFO-er

Mari Jonassen

– Jeg tror ikke det var verdens beste sjekketriks for kvinner å fortelle om skytetrening, arrestasjon og hardhendt behandling på 1940- og -50-tallet, husmødrenes storhetstid, sier Mari Jonassen, forfatteren bak storverket Norske kvinner i krig.

Mari jonassen

Tykk og innholdsrik foreligger den etter fire års arbeid, historikeren Mari Jonassens bok Norske kvinner i krig 1939 – 1945. Forfatteren kan fortelle om hardt arbeid.
– Det har vært mye jobb, ja. Jeg begynte med de rundt 350 intervjuene som ligger arkivert i Norges Hjemmefrontmuseum. Én ting var å få dem skrevet inn i word, en annen å strukturere all informasjonen. Deretter var det å gå til lokalhistorien, større krigshistorieverk, de selvbiografiske tekstene flere av kvinnene har skrevet og biografiene. Da jeg mente jeg hadde samlet inn nok materiale, begynte jeg å skrive, kapittel for kapittel, fra invasjon til fred.

– Du skriver at du i 2015 på direktesendt radio i NRK ble utfordret til å skrive dette verket. Det virker spennende! Hva skjedde?
– I anledning fredsjubileet, ble jeg invitert av journalisten Kjell Pihlstrøm til å delta i et samtaleprogram i NRK P1+. Vi skulle snakke litt om Alt hva mødrene har kjempet, som også handlet om kvinnene under andre verdenskrig.
– Underveis ringte tidligere direktør ved Norges Hjemmefrontmuseum, Arnfinn Moland. Vi snakket litt om kvinnene, og så spurte Pihlstrøm om det fortsatt fantes noen bøker innen okkupasjonshistorien som ennå ikke var skrevet. Moland svarte: “Ja, et standardverk om kvinnene i 2. verdenskrig”. Pihlstrøm: “Hvem tenker du kan skrive den?” Moland: “Vel, du har jo ei i studio!” Da var det gjort. Jeg kunne jo ikke si nei på direktesendt radio i NRK! Og arbeidet har vist seg å være både interessant og givende.

– Her er historier i alle retninger av krigsutviklingen, hvor kvinner spiller helt sentrale og avgjørende roller. Det er 75 år siden krigens slutt – hvorfor har vi ikke fått denne beretningen før nå?
– Det er et godt spørsmål. Akademikeren Helga Stene, som selv var involvert i holdningskampen og som sto bak den vellykkede foreldreaksjonen i mars 1942, satte spørsmålstegn ved det kvinnelige fraværet i historiebøkene allerede i 1949. Hun søkte om støtte fra Forskningsrådet 17 år på rad uten hell og skrev artikler om temaet.
– Umiddelbart etter kapitulasjonen var kjønnsrollene ganske rigide. Det at kvinner skulle ha vært involvert på linje med menn anså man som helt utenkelig, tror jeg. Da nyfeministene endelig kom til orde på 1970-tallet dominerte de nye samfunnsvitenskapelige fagene, noe som igjen førte til nye måter å skrive historie på. Nå var det ikke lenger heltene fra krigen som telte, men heller de store linjene og samfunnsutviklingen.

– Dette aspektet henter du også inn fra Nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj som sin bok Krigen har intet kvinnelig ansikt. Hun skriver nettopp om en slik en utfordring du nevner, som oppstod etter krigen: om hvordan kvinners krigserfaringer ikke passet inn i datidens kjønnsrollemønster, der husmoridealet stod sterkt. Hun skriver fra Sovjet, men er dette noe som også passer inn for Norge – og som kan være noe av forklaringen på at vi ikke har fått så mye kvinnehistoriske blikk på 2. verdenskrig?
– Ja, absolutt. Det var ikke spesielt feminint å ha vært med i en Milorg-gruppe og vært en av “gutta på skauen”. Mange av de aktive kvinnene var unge og enslige under krigen. Jeg tror ikke det var verdens beste sjekketriks å fortelle om skytetrening, arrestasjon og hardhendt behandling på 1940- og -50-tallet, husmødrenes storhetstid. Flesteparten holdt nok munn. Kanskje de også var redde for at ektemannen skulle føle seg underlegen, dersom han ikke hadde deltatt?

– Vi trodde jo at 2. verdenskrig var godt dekket nå, gjennom mange år med litteratur om den. Hvordan vil du si din bok endrer på den store historiefortellingen?
– Med denne boka kan ingen påstå at kvinnene ikke var involvert. De deltok i alle mulige former for motstand. De fikk like tøffe forhold dersom de ble arrestert. Torturen var ekstrem også for kvinnenes del.

– Her er mange kvinner og historier å bli kjent med i din bok. Er det noen helt spesielle skjebner som har gjort et spesielt sterkt inntrykk på deg?
– Jeg synes Unni Diesen fortjener mer heder enn hun har fått. Ellers har vi Margit Johnsen som seilte dødskonvoi i Middelhavet, Sigrid Wiborg Andersen og Dagny Davidsen som etablerte og ledet egne kvinnetropper innen Milorg og Dagny Sibblund som utdannet seg til fallskjermjeger i Sovjetunionen. XU-agenten Solveig Bergslien begikk selvmord etter hard tortur i Stavanger.
– Den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU engasjerte mer enn tusen kvinner og menn i arbeidet med å samle inn informasjon om tyske troppebevegelser og bygging av forsvarsverk. Der satt to kvinner i den øverste ledelsen, nemlig Astrid Løken og Anne-Sofie Østvedt. Helt mot slutten kom jo også kvinnene med i ordinære kamper. Det var lottene på Sørøya.

Norske kvinner

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.