Eivind Torgersen

Det periodiske system er for mange av oss en kilde til vonde minner fra o-fagstimene i barndommen. For Eivind Torgersen har det slått helt annerledes ut. Ikke bare ga han ut i fjor høst boka Genier, sjarlataner og 50 bøtter med urin. Historien om det periodiske system. Nå er han allerede i gang igjen. Allerede i slutten av denne måneden kommer ny bok, Hele verden i lomma – bli kjent med de 118 grunnstoffene.

– Du skriver i forordet til Genier, sjarlataner og 50 bøtter med urin at er et resultat av en over tretti år lang sjenert avstandsforelskelse. Da lurer vi sterkt: hvordan artet den seg? Og hvor så du….eh, hen først? Det periodiske system, altså.
– Et kjønnsløst det holder lenge. Jeg tror det må ha vært i naturfagundervisningen første året på videregående. Jeg var veldig glad i tabeller, oversikter og systemer, så det er ikke rart periodesystemet appellerte til meg. En oversikt over alle byggeklossene verden er satt sammen av, liksom. Jeg skjønte selvfølgelig ikke så mye av det, bare skrapte litt i overflaten. Selv om jeg valgte bort naturfagene i årene som fulgte, støter man jo borti det periodiske system rett som det er. Hver gang dukket det opp igjen dette ønsket om å forstå og å lære – helst alle grunnstoffene utenat.

– Jeg spør for en venn av meg, som ikke har peiling. Hva brukes det periodiske system til?
– Plasseringen i det periodiske system sier mye om egenskapene til de enkelte grunnstoffene, både hvordan de ser ut og hvordan de oppfører seg i reaksjoner med andre. For en forsker som skal utvikle nye og bedre materialer, kan det for eksempel være lurt å kaste et blikk på periodesystemet. De første transistorene, de som i dag er grunnlaget for all elektronikk, datamaskiner og duppeditter, inneholdt germanium. Men germanium er veldig sjeldent, og det var gunstig å finne et mer vanlig grunnstoff som kunne gjøre samme jobben. Silisium ligger rett over germanium i gruppe 14 og har mange av de samme egenskapene. Og det er mer enn 100.000 ganger mer av det i jordskorpa.

– Du forteller i din bok også mye om kulturhistorien rundt systemets oppbyggelse, og om vitenskapsmenn i mer eller mindre bærende roller. Russeren Dmitrij Mendelejev står i en særstilling her, som la grunnlaget for det periodiske system slik vi kjenner det i dag. Hva var det han gjorde som var så genialt?
– Han var både modigere og mer selvsikker enn andre som puslet med de samme ideene. Kanskje kjente han også grunnstoffene bedre enn dem. Da han publiserte det første periodesystemet i 1869, var Mendelejev så sikker på at systemet hans var riktig at han satte inn spørsmålstegn, åpne plasser, der han mente det ville oppdages nye grunnstoffer. I løpet av 20 år dukket gallium, scandium og germanium opp med akkurat de egenskapene han hadde forutsett. Vel så viktig i samtiden var det at han påpekte at noen av de etablerte atomvektene måtte være feil. Raskt viste det seg at både thorium og uran, for eksempel, hadde en atomvekt som var omtrent dobbelt så stor som det man trodde før. Helt i tråd med Mendelejevs forventninger.

– Jøsses. Du jobber til daglig som journalist hos forskning.no. Hvorfor er forskningsformidling blitt så populært?
– Ærlig talt så vet jeg ikke om det er mer populært nå enn før. Det har jo alltid vært denne typen stoff i aviser og magasiner, på tv og radio. Men internett har jo gjort det mye lettere å nå ut til folk som er interessert. Og mitt inntrykk er at det er stadig flere, både nyhetsmedier og forfattere, som gjør dette på leserens premisser i større grad enn før. Som tilbyr mer enn læring og ny informasjon. Som sørger for at lesingen kan være en opplevelse som gir noe mer enn «bare» ny kunnskap. Vi som skriver, ber folk om å bruke av fritida si etter lange dager med jobb- og familieforpliktelser. Da skylder vi dem små stunder som er noe mer enn pliktskyldig læring og følelsen av å sitte på skolebenken igjen.