Ivo de Figueiredo

Det blåser frisk bris i riktig retning for Ivo de Figueiredo om dagen. 1. november ble han Brageprisnominert for En fremmed ved mitt bord, og 16. november mottok han Norsk Språkråds høythengende Språkprisen for denne og ord/kjøtt. Norsk scenedramatikk 1890-2000 (2014).
I tillegg står han i nærheten av episenteret i høstens store bransjedebatt, den pågående diskusjonen om bruk av virkelighet og fiksjon i litteraturen.

- Hva tenker du på når du hører ordet “virkelighetslitteratur”?
- All litteratur handler om virkeligheten, finnes det noe annet å skrive om? Samtidig er all litteratur i en forstand fiksjon, Men jeg skal ikke være vrien. Jeg forbinder selvsagt ordet med Aftenpostens kampanje mot en viss type litteratur i høst. Deres definisjon virker imidlertid ikke særlig klar, men det kan virke som om de tenker på romaner der noen mener kjenner igjen seg selv. Altså det vi kalte nøkkelromaner før. Selv tror jeg det har mer for seg å skille mellom nøkkelromaner og romaner med en utvidet virkelighetskontrakt, som Knausgårds Min kamp og Linn Ullmanns De urolige. Hva man skal kalle denne litteraturen overlater jeg rolig til litteraturviterne. Har ikke de betalt for å løse sånne problemer, da?

- Føler du at sakprosaforfattere i Norge i tilstrekkelig grad har tatt i bruk alle litteraturens muligheter, altså i språklig sammenheng?
- Det ville da ha vært et merkverdig utsagn om jeg svarte bekreftende på det.

- Nå er du også offisielt et godt språkmenneske, ved tildelingen av Språkprisen. To kanskje vanskelige spørsmål: hva er din metode? Og har du noen gode skriveråd?
- Ha, ha, ja, hvor mye plass har du? Jeg må nesten nøye meg med en vesentlig betraktning. Å skrive godt handler om å øve opp evnen til skrive like fritt som tanken flyr. Altså, være seg bevisst at alt kan sies på mange måter, og når vi skriver, må vi prøve å øke kapasiteten vår til å øse av de utallige ordene og ordkombinasjonene som svirrer rundt i hodet vårt. Disse valgene gjør vi hele tiden når vi tenker, det tunge er å holde den samme flyten når vi skriver, endre allerede skrevne setninger, forme teksten som leire. Det krever igjen at vi er innstilt på å stryke gode setninger hvis de hindrer teksten som helhet i å bli bedre. Og det krever at vi lærer å “gjennomskue” strukturene i vår egne tekster, bare da er vi i stand til å omstrukturere dem.

- En fremmed ved mitt bord en utforskning av din egen familiehistorie. Det kan ikke bare ha vært enkelt. Hvor lenge holdt du på og hva var de største utfordringene med prosjektet?

- Nei, det var slett ikke enkelt. Jeg har jobbet med stoffet over fem år, de siste to årene sammenhengende. Det mest kompliserte var nok å finne en fortellerform for en bok som spenner fra det helt nære, meg selv og faren min, til de helt store kreftene i verdenshistorien, imperienes vekst og fall. Historien omfatter mange karakterer og steder, og lettere ble det ikke av at jeg måtte regne med at de fleste leserne har lite forkunnskaper om den indisk-portugisisk-arabisk-afrikansk-britiske verden jeg skildrer. Særlig åpningen var tøff å å få til, fordi jeg der både måtte utdanne leseren og forføre henne inn i fortellingen samtidig. En slik bok krever en fortellerstemme med tung subjektiv tilstedeværelse, og med et problem som skal løses som leseren kan identifisere seg med: Jeg har ikke sett far på over fem år… Slik åpner boken, og dermed er vi igang. Det handler om en sønn som vil finne faren sin. Og selv om historien deretter sprer seg over fem århundrer og fire kontinenter, visste jeg at jeg aldri måtte slippe dette kjernemotivet for langt ut av syne. Jeg hadde også som huskeregel at samme hvor mye jeg skrev om britisk kolonihistorie, Winston Churchill og Baden Powel, så måtte det aldri være mer enn et museskritt til de menneskene som bærer fortellingen: Faren min og familien hans, og til sist meg selv. Det er et av bokens hovedprosjekt, å vise hvordan historiens store, kvernende hjul har en direkte innvirkning på de små menneskenes liv, sier Ivo de Figueiredo.