Kjetil Evjen

Denne uka ble det kjent på bok365.no at nettstedets lesere hadde kåret ​Reformasjonen til årets bok. Den er et samarbeid mellom avdøde Frank Aarebrot og Kjetil Evjen, som var kolleger ved Institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen.
En overraskende melding å få, sier Kjetil Evjen.
– Overraskende, men også svært gledelig at en bok som tar for seg 500 år med europeisk historie skulle bli såpass populær. Det er nok ikke bare meg som forventet at de var et skjønnlitterært verk fra en etablert forfatter som ville vunnet en slik avstemning, sier Evjen

– Det er en voldsom ambisjon med denne boken, dere kaller den selv for den store boken om reformasjonen. Altså, 500 år politisk og religiøs historie – teppelagt utover det europeiske kontinent. Hvor vanskelig var det å begrense seg til 380 sider?
– Allerede helt fra begynnelsen innså at vi at dette kunne bli et problem å begrense, oss og at det kom til å kreve tøffe prioriteringer skulle vi klare å fortelle historien på de sidene vi hadde tilgjengelige. Målet var å finne både de interessante personlighetene som drev historien fremover, og å kombinere det med å ikke miste de lange historiske linjene og de gode statsvitenskapelige analysene. Jeg tror det er bokens store styrke at den evner å skifte mellom de store tankene og de små detaljene.

– Boka ble utløst av at det i fjor var 500 år siden Martin Luther slo opp sine 95 teser på kirkedøra i Wittenberg. Går det på noe slags vis an å tenke kontrafaktisk på hvis Luther ikke hadde eksistert, hva slags Europa– og verden for øvrig – vi da ville ha fått?
– Det er grovt sett to måter å se på en slik situasjon. Den ene er å ta det for gitt at den katolske kirke hadde havnet i en situasjon hvor en eller annen form for forandring var påkrevd. Konflikten mellom de tyske fyrstedømmene og den tysk-romerske keiser var der før Luther presenterte sine tanker. Dette kombinert med en overgang til et mer moderne samfunn ville utløst en reformbevegelse innenfor kirken og en eller annen form for konfrontasjon mellom fyrster og keiser – helt uavhengig av Martin Luther.
– Det andre synet er at det er den Lutherske reformasjonen som i seg selv setter fortgang i overgangen til et nytt og mer moderne Europa. Uten Luther ville denne overgangen blitt utsatt, og historien utviklet seg i en helt annen retning. Enten med en fortsettelse av en situasjon med et Europa fremdeles dominert av den katolske kirke, eller med et religiøst opprør av en helt annen art enn den lutherske.

– Og hvis du skal velge?
– Jeg vil nok helle mot det første synet. Reformasjonen er mye mer enn Luther, og i en større sammenheng hadde nok den reformasjonen som foregikk i England større påvirkning på historien enn den som foregikk i de tyske områdene og Skandinavia. Den anglikanske kirke utviklet seg stort sett uavhengig av Luther, og den var den religiøse utviklingen i England som førte til at protestanter ble dominerende også på det Nord-Amerikanske kontinentet. Historien om reformasjonen er derfor ikke bare historien om Luther, selv om akkurat for Norge er selvsagt det selvsagt Luther som har hatt den største påvirkningen på vår historie.

– Dette ble din andre bok med Frank Aarebrot – i 2014 ga dere også ut Land, makt og følelser sammen. Hans formidlingsevner var jo formidable, vi savner ham dypt allerede i offentligheten. Hvordan var det å samarbeide tett med ham i bokprosjekt?
– Å skrive bok med Frank Aarebrot var i aller høyeste grad et interessant prosjekt. Vårt første prosjekt var å gjøre hans klassiske forelesninger om stats- og nasjonsbygging om til nettopp en lærebok i stats- og nasjonsbygging først og fremst til bruk ved et introduksjonskurs ved Institutt for Sammenliknende Politikk ved UIB. Fordelen med dette prosjektet var at materialet stort sett var gitt, og det handlet stort sett om å prioritere ut stoff og presentere det på en bra måte i et skriftlig format.
– Reformasjonsprosjektet var et mer ambisiøst prosjekt, og krevde mye mer planlegging og faglig oppdatering. Vi hadde og en ganske streng deadline. Boken måtte være klar hos bokhandlerne før jubileumsdatoen for reformasjonen, den 31.10.2017, og datoen hvor Frank skulle holde sitt foredrag om 500 års historie på 500 minutter.
– For min del var begge prosjekter svært lærerike, både rent faglig som historiker og statsviter, men også som en opplæring og trening i hvordan skrive sakprosa. Franks imponerende evne til å formulere seg, kombinert med evne til å se de store linjene i historien var inspirerende. En annen noe spesiell evne var det å kunne strukturere store mengder tekst i hode, og ved gjennomlesninger ble avsnitt og poenger flyttet rundt på for å få finne den best måten å fortelle historien.

– Og hvordan gikk det praktiske samarbeidet?
– Det kunne jo av og til være en voldsom frustrerende opplevelse. Han ble invitert til å holde foredrag over det ganske land, og sa stort sett alltid ja. Det å organisere felles skriveøkter, og redigeringsmøter kunne fort bli utfordrende. Når vi først var samlet og dypt nedgravd i 1600-tallets religionskriger eller 1800-tallet demokratiseringsprosesser ringte telefonen med jevne mellomrom, med påfølgende avbrytelser. Først måtte Frank snakke med en eller annen journalist, så måtte vi prate litt om sakke sak. Etter hvert ble det slik at hvis det hadde vært en skandale i norsk politikk, eller en interessant meningsmåling, måtte jeg planlegge med at det ikke kom til å bli en så voldsom effektiv arbeidsdag.
– For min del var det ofte disse distraksjonene som personlig var mest interessante og lærerike. De tankerekker og digresjoner som ikke hadde direkte relevans for reformasjonen kunne alltid legitimeres med – at dette kan vi jo skrive en bok om neste år
– Frank sine mange foredrag hadde likevel en utilsiktet fordel. En fordel de fleste sakprosaforfattere ikke har – Frank testet jevnlig materialet på et publikum. Når prosjektet ble kjent var det mange som ville ha han til å snakke om reformasjonen, før boken var ferdig. Da tok han biter av det vi hadde skrevet og presentert resonnementet for diverse menigheter og senioruniversiteter. Med utgangspunktet i den responsen og de diskusjonene han fikk ut av det kunne vi gjøre forandringer i hvordan vi fremstilte materialet.