Alexander H. Sandtorv

I den ferske God kjemi utgitt på Kagge forlag utforforsker kjemikeren Alexander Sandtorv morsomt og lekent hvordan kjemi er en helt sentral del av vår hverdag og våre liv – og med oppskrifter på hvordan du kan eksperimentere med kjemi hjemme.

– Når begynte du selv å interessere deg for kjemi, og hva var det tiltrekkende ved faget for deg?
– Jeg har faktisk et litt langt og vanskelig forhold til kjemi, ironisk nok. Da jeg var barn synes jeg kjemi virket utrolig spennende, gjennom de få glimtene jeg fikk fra filmer og tegneserier. Hver eneste jul og bursdag ønsket jeg meg kjemisett og en bok om kjemi. Dessverre fantes ingen av delene. Jeg husker fortsatt den barnslige nysgjerrigheten, litt uhemmet og ukritisk interessert i det som foregikk rundt meg.
– Jeg pleide å gjøre hemmelige eksperimenter på barnerommet. Et av dem (og jeg beklager, mamma!) var at jeg fylte en tekanne med ting fra kjøleskapet for å se hva som skjedde da det fikk stå i mange dager. Det råtnet selvfølgelig, men jeg husker fortsatt hvor dypt fascinerende (og ekkelt!) det var. At det este og grodde og vokste. Det var som en ny verden hadde åpenbart seg i tekannen, og alt jeg ville, var å forstå hva det var som hadde skjedd og hvorfor det hadde skjedd.
– Det var derfor naturlig at jeg tok kjemi på videregående. Dessverre var det en kjip opplevelse. Som underviser selv synes jeg alltid det er billig å skylde på læreren, men kjemien som ble presentert var vanskelig, kjedelig og ikke minst uforståelig. Jeg satt og stirret på klokken, lagde tulletegninger med vennen min Maria, og møtte en vegg uansett hva jeg stirret på. Til og med eksperimentene vi gjorde oppfattet jeg som irrelevante. Noe endret farge, men hva så? Og hva med alle disse tallene? Hva betydde alt sammen? Den barnslige nysgjerrigheten hadde gått i glemmeboken, og jeg druknet i mystiske begreper som jeg ikke forstod, fargeendringer, og en masse kjedelige tekster om rust og plast. Denne opplevelsen har faktisk formet meg sterkt som formidler, for den viser for ekstremt viktig presentasjon og tilnærming er, når noe skal presenteres.

– Men du er faktisk kjemiker i dag, så et eller må ha skjedd underveis. Hva?
– Muntlig eksamen. Det skulle faktisk endre livet mitt. Det var selvsagt krise, og jeg var sikker på at jeg kom til å stryke. Jeg hadde én uke, og fylte opp skrivepulten med brus og smågodt. Jeg bestemte meg for å gjøre et ærlig forsøk. Panikken var der, selvsagt. Jeg hadde veldig gode karakterer, men det var kjemien som skulle knekke meg. Den knakk meg første dagen. Andre dagen. Tredje dagen. Jeg kjente hele tiden på hvor kjipt dette var, hvor tragisk kjemi var, hvor lite relevant det var, og ikke minst hvor umulig det var å komme til kjernen av hva disse prosessene egentlig betydde. Du blander dette så blir det sånn. Men hva betyr det?
Så skjedde det noe. Noe mirakuløst. Eller noe magisk? En erkjennelse. Et eureka-øyeblikk. Det var ved å fortelle meg selv hva det jeg leste egentlig betydde, at jeg endelig forstod. Jeg forstod hva mol-begrepet var (det er en enhet for antall partikler i et stoff). Det var så latterlig enkelt, men likevel hadde jeg stanget mot begrepet i et helt år.
– Så løsnet det. Boken var like dårlig, men det var i min egen selverkjennelse at stoffet ble tydelig. Jeg forstod! Og når jeg endelig forstod, våknet den barnslige nysgjerrigheten igjen. Alt var plutselig spennende, og alt rundt meg fikk en ny dimensjon. Kjøleskapet var drevet av en rekke endoterme prosesser som kjølte ned luften. Bladene utenfor bedrev mange fotosyntetiske reaksjoner, som på underfundig og poetisk vis omdannet karbondioksid i luften til et komplisert karbohydrat. Denne linsen som var kjemi, gjorde at jeg så verden på nytt. Rikere, mer fargerik. Etter det var jeg overbevist.

– Kjemi og fysikk har tradisjonelt vært oppfattet som vanskelige tilgjengelige for barn og unge, sier jeg. Hva sier du – er det bare en myte eller har stoffet lenge vært gjort unødvendig utilgjengelig?
– Jeg er helt enig i utsagnet, og faktisk vil jeg utdype det litt. Kjemi og fysikk er også vanskelig tilgjengelige for voksne. Da denne boken kom ut, var det mange som fortalte meg at de ville kjøpe boken til ungene sine, men at de ville lese den sammen med dem. For de ville gjerne forstå også. Mange voksne har også et vanskelig forhold til kjemi. En aversjon. Det som kanskje ligger i grunnen, er ikke at stoffet har vært gjort unødvendig utilgjengelig, men at det rett og slett er krevende å gjøre tilgjengelig. Det opplevde jeg mange ganger under skrivingen av boken. For hvordan forklarer man fotosyntesen til et barn? Eller Higgsbosonet (som de fleste voksne ikke helt klarer å forklare heller). Hvordan forklarer vi veien fram til en medisin, eller hva en eksplosjon er?
– Man skal gjøre det i en tilgjengelig språkdrakt, som også er spennende. Det er en vanskelig prosess, mener jeg. Det er kanskje fordi det er så krevende å gjøre slikt stoff relevant, at det ikke finnes norsk sakprosa på emnet for barn. Før nå, da!

– Jeg skulle ønske jeg hadde din kule bok under oppveksten. Her er også mange morsomme kjemitriks du kan gjøre hjemme. Hva er det morsomste dugjør selv som ferdig utdannet kjemiker?
– Det var viktig for meg at en bok om kjemi for barn skulle ha eksperimenter. Da vekker man nysgjerrigheten, og på litt snedig vis introduserer ungene for hele bakgrunnen i den vitenskapelige teorien, nemlig at man kan utvikle en hypotese, gjennom eksperimenter. Det var også viktig at eksperimentene kunne gjøres hjemme, og gjerne sammen med andre. Mange av eksperimentene kan gjøres med venner eller familien, slik at man lærer sammen. Jeg tenkte det var en hyggelig aktivitet, og det finnes mange forslag til diskusjoner en kan ha sammen, omkring resultatene.
– Jeg er jo førsteamanuensis i organisk kjemi ved UiO, og får faktisk gjøre eksperimenter hver dag! Det morsomste jeg gjør, er at jeg kan utvikle et stoff som ikke er kjent (og som mest sannsynligvis ikke finnes på planeten vår), som kanskje kan bli en ny medisin, eller katalysator, eller har et nyttig bruksområde.
Det er seriøst dager jeg må klype meg selv i armen, for å overbevise meg selv om at jeg ikke drømmer!