Knut Olav Åmås

– Du er en av våre såkalte dobbeltmedlemmer, altså medlem både som forfatter og oversetter. Gratulerer med 26-årsjubileet som medlem, forresten! Hvis vi skal splitte opp personligheten din, hvor mye av deg er oversetter og hvor mye er forfatter?
– Jeg husker jeg var veldig stolt da jeg ble både forfatter- og oversettermedlem samtidig, i 1994. Det året kom jeg med én oversettelse, en bok jeg skrev sammen med en annen, og én bok jeg var redaktør for. Dette var under hovedfaget mitt i filosofi ved Universitetet i Bergen, og alle tre bøkene hadde med filosofen Ludwig Wittgenstein å gjøre, henholdsvis biografisk og filosofisk. NFF, som det het da, var et fint sted å lære det litterære Norge å kjenne, gjennom seminarer, kurs og årsmøter. Jeg var også sakprosakritiker i Dag og Tid, og ble fascinert av den sjangeren gjennom avisens daværende redaktør Arnhild Skre og kritikeren som var den jeg så mest opp til som virkelig original, modig og selvstendig, Halvor Fosli. De egenskapene har han fortsatt, som forfatter.
– Jeg ble fort forfatter mer enn oversetter. Jeg har oversatt et halvt dusin bøker, filosofi og essayistikk, og det har vært et lærerikt arbeid. Men de fleste av de 20 bøker jeg har utgitt siden 1994, er bøker jeg har forfattet selv eller vært redaktør for, på et ganske bredt felt av temaer – kunnskap, samfunnsdebatt, biografien om Olav H. Hauge som ble en doktorgrad, flere bøker om Norge. Den siste boken heter forresten Dette er Norge. 100 kommentarer og samtaler (2018), og er et ørlite utvalg av et tusentalls kommentarer og intervjuer jeg har hatt på trykk hovedsakelig de siste 15 år, og stort sett i Aftenposten.

– Du har nå rundet fem år som direktør i Fritt Ord. I følge formålsparagrafen skal dere altså bidra til å «verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge.» Flere ganger har du uttrykt offentlig en bekymring for en sterk polarisering i den norske ytringskulturen. Hvordan har det gitt seg utslag, mener du? Og hva skal eventuell til for å få til en mindre krakilsk samfunnsdebatt?
– Det har skjedd en markant tilspissing av offentlig debatt i Norge de siste årene – kanskje var 2015 et vannskille, med flere islamistiske terroraksjoner i Paris og København, og også migrasjonskrisen. Dette skjerpet tonen også i Norge.
– Hvordan?
– Det har nok bidratt at såkalte alternative medier som Resett, med etter hvert mange lesere og høy aktivitet med hensyn deling av innlegg og stor aktivitet i kommentarfelter preget av trakassering og personangrep, i sin tur har ført til mobilisering fra antirasistiske aktivister og mange andre samfunnsdebattanter i det store liberale midtfeltet i Norge. Veldig mange debatter om stadig flere følsomme temaer – innvandring, integrering, islam, klima, alt som har med kjønn å gjøre, barnevern, journalistikk og så videre – preges av ytterkantene. Det skaper polarisering. Ikke nødvendigvis i befolkningen som helhet, men i deler av samfunnet, de som deltar aktivt i offentlig debatt
– Hvilke følger får det, mener du?
– På den ene siden får vi mange rent provokatoriske utspill fra ytre høyre, på den andre siden stadig flere forsøk på å innsnevre hvem som skal ha tilgang til plattformer og arenaer, fra ytre venstre. «Ekskludere for å inkludere», synes å være slagordet for sistnevnte. Og i stadig høyere grad kommuniserer disse «frontene» ikke med hverandre direkte, men i hver sine miljøer og ekkokamre. Og ofte blir «ytringsfriheten» av ytre høyre tatt som gissel i debatter som egentlig handler om dypere politiske og ideologiske uenigheter og uløste samfunnsproblemer. Det er ikke ytringsfrihetsdebatt alt som gir seg ut for å være det, for å si det mildt.

– Og hvordan skal man gå fram for å dempe polariseringen?
– Samfunnsdebatten blir ikke som den blir av seg selv, den gjenspeiler underliggende politiske konflikter og motsetninger. Vi trenger politikk som direkte går inn i kjernen av følsomme temaer, vi trenger medier som tar de vanskelige spørsmålene opp og er vidåpne for ulike meninger, vi trenger den kontinuerlig kritiske og tøffe offentligheten som det var så bred tilslutning til at vi trengte etter terroren 22. juli 2011 – belyse ekstremisme i alle fasetter åpent og konfronterende, slik at den ikke bare putrer i de mørke, lukkede foraene. Men den motstanden og konfrontasjonen er enormt tid- og ressurskrevende.
– Det vi trenger er å dyrke de brede offentlighetene der motsetninger virkelig møtes – også islamkritikere og minoritetspersoner, men det er ikke lett å få til. Veldig mange nye stemmer har kommet til det siste halvannet tiåret, særlig siden starten av karikaturstriden. Men fortsatt er mange grupper underrepresentert i offentligheten. Det må vi kontinuerlig gjøre noe med, så ikke samfunnsdebatten stivner til Dagsnytt 18s ofte forutsigbare pingpong mellom partipolitikere. Vi trenger flere samtaler der folk virkelig lytter til hverandre, og færre paneldebatter som ikke lærer noen noe nytt. Det er altfor mange dårlige paneldebatter i norsk kultur- og samfunnsliv.
Likevel tror Åmås det er håp for norsk offentlighet.
– Alle vi i sosiale medier og andre fora har et ansvar for å konfrontere og reagerer når noen går over streken. Det kan synes som en sisyfosoppgave, men norsk offentlighet er en av de mest vitale og åpne som finnes noe sted, og jeg har stor tro på den. Det skyldes både redigerte medier med kvalitet og at nordmenn er så aktive på sosiale medier. Men deler av samfunnsdebatten har et forbedringspotensial akkurat nå – kanskje ikke slik det virker for den jevne borger og mediebruker som forholder seg til noen få, stort sett redigerte medier, men iallfall for de aktive samfunnsdebattantene som engasjerer seg i sosiale medier i følsomme temaer.

– Stiftelsen Fritt Ord har også stadig flere øremerkede midler til journalistikk. Er det ikke bekymringsverdig for den frie presse at den stadig større grad må hente finansiering eksternt? Vi så jo også at Dagbladet søkte statlig pressestøtte i fjor – utenkelig for bare få år siden.
– Det er faktisk ikke en riktig og dekkende situasjonsbeskrivelse du gir her. Norsk journalistikk finansierer i all hovedsak seg selv – ja, i svært høy grad. Inntektene kommer fra mediebrukerne og abonnentene, i økende grad, og fra annonser, i synkende grad. Alle andre inntektskilder er bare supplerende, om enn de kan være viktige, sier Åmås.
Fra høsten 2015 til våren 2017 ledet Åmås NOU-utvalget om fremtidens norske mediepolitikk, som resulterte i sakprosapublikasjonen «Det norske mediemangfoldet».
– Det viktigste supplementet til medienes egne inntekter er den ambisiøse statlige pressestøtten, den indirekte gjennom momsfritaket, den direkte gjennom produksjonstilskuddene. Samlet utgjør dette to milliarder kroner, men selv dette er neppe avgjørende økonomisk for veldig mange enkeltaviser. NRK er derimot fullfinansiert av det offentlige – fra i år av gjennom statsbudsjettet med i overkant av seks milliarder kroner. Det vil si, midlene blir fordelt av staten, men de kommer jo til syvende og sist fra skattebetalerne, da – slik de også gjorde i lisensens tid.
– I dette helhetsbildet er Stiftelsen Fritt Ords støtte til journalistikkprosjekter bare et lite supplement – for tiden 25 millioner kroner pr år til prosjekter i hele Norge. Vi får noen hundre søknader årlig, og ca 40 prosent av dem får ja, men ofte til mindre summer enn de har søkt om. Målet med støtten er å bidra til at prosjekter som er spesielt krevende å utføre får ekstra midler til å bli bra, samt at vi ofte støtter prosjekter i medier, inkludert tidsskrifter, med små ressurser, men viktige prosjekter. Det vi ser etter er prosjekter som tilfører offentligheten og samfunnsdebatten noe viktig og interessant. Det er veldig spennende å se resultatene som det blir rapportert om, enten det gjelder gravejournalistikk og klimareportasjer i lokalaviser, solide podkaster og radiodokumentarer eller kommentarer om og anmeldelser av dataspill, en av vår tids største, men medialt mest undervurderte kultursjangrer.

– 24. januar ble jo din kjæreste Knut Aastad Bråten statssekretær i Kulturdepartementet. Samme post som du hadde under Thorhild Widvey. I 2016 utga du boka Makteliten, om de 252 mest innflytelsesrike menneskene i Norge. Hvordan la dere slagplanen om denne mektige posten?
– Hehe, vi synes det embetet er litt vårt, ikke sant … Så nå var det hans tur.
– Neida, det kom som lyn fra klar Venstre-himmel på oss begge. Knut har vært lokal- og regionpolitiker for Venstre i en god del år, og var visst den politiker i Valdres som fikk flest personstemmer ved lokalvalget i fjor høst, uansett parti. Og dobbelt så stor oppslutning for partiet i Nord-Aurdal som landsgjennomsnittet, som vel å merke ikke var så mye å skryte av. Jeg synes det er bra at politiske partier gir lokalpolitikere posisjoner i rikspolitikken. På samme vis som jeg synes det er sunt for politikken, som blir stadig mer internt rekrutterende, å hente folk fra andre deler av samfunnet av og til.

– Men du svarte ikke på spørsmålet.
– Norsk presse må ikke hente stadig mer finansiering eksternt, og de gjør det da også i svært beskjeden grad – som en liten del av den totale finansieringen. Det finnes ikke mange andre uavhengige finansiører enn oss heller, så det er få steder å gå.

– Greit. Det viktigste helt til slutt: stemmer det at du er Norges største Michael Jackson-fan?
– Ondsinnet rykte! Det stemte ikke engang da min begeistring for hans musikk var på høyden, tidlig 1990-tall. Ja, omtrent samtidig som jeg ble dobbeltmedlem i NFF, som foreningen het dengang. Musikksmaken min er nok like allsidig og sprikende som interessen for litteratur og temaer jeg skriver om som kommentator. Fra Det Norske Solistkor, der jeg er styreleder, via Rufus Wainwright til Eminem og det som verre er!