Sissel Gran

Hei der – vi har et budskap til deg: årene går, du blir eldre. Heldigvis har vi Sissel Gran til å hjelpe oss der også. Nå har hun gitt ut boka Inni er vi alltid unge. Aldersmeditasjoner. Som er nettopp det. Refleksjoner over årene som fyker av gårde. Og til slutt står du der og har blitt den du så lenge har hørt om – den eldre.

– På baksiden leser vi om deg som riktig er, at du er psykolog og parterapeut, «og slett ingen aldersforsker. Hvorfor er hun plutselig blitt så opptatt av dette temaet?» Ja, hva er svaret på det, lurer vi på.
– Svaret er enkelt: Det er fordi jeg kjenner alderen på kroppen. Stadig sterkere lesebriller. Knoklene knaker. Forkjølelser biter seg fast over lengre tid. Sykdomsspøkelset banker på hos gode venner. Det er blitt litt tyngre å være terapeut for par som ikke greier å slutte å gnage på gammel bitterhet. Og jeg ser snart ikke meg selv lenger når jeg kikker i speilet, jeg ser moren min. Alle anstrengelsene for ikke å bli som henne ser ut til å være forgjeves.
– En helt annen sak er at jeg værer usynliggjøringen av eldre og gamle mer og mer.
– Hvordan merker du det?
– Ungdommelighet, å “holde seg godt”, å være flink til å utføre “leveplikten” sin -trene, leve sunt, sky sofaen – seiler opp som et slags påbud både fra spreke eldre og fra våre helsemyndigheter. Det er vel og bra, for vi vil leve lenge og være friske mens vi lever, men det tegner seg et slags aldringshierarki og en polarisert alderisme – aldersdiskriminering – der de som lever etter påbudet, som har vært heldige med helsa, gener og livsstil, noen ganger ser ned på jevnaldrende som ikke har vært like heldige eller som ikke greier å leve så sunt og riktig som de burde.
– Dette vil jeg løfte fram som en utfordring i et samfunn der flere og flere kommer til å bli eldre og leve lenge, mange med sykdommer og aldersrelaterte plager. Det var psykiater og gerontolog Robert Butler som i 1969 skapte begrepet alderisme – ageism. Nå advarer gerontologer mot vår tids tendens til å oppfatte eldre og aldring som kulturelt ubehagelig, og jeg hiver meg på den bølgen. Jeg kjenner jo selv hvor forførende det er hvis jeg blir berømmet for å se yngre ut enn jeg er, men jeg er i ferd med å yte motstand mot den type velment ros. Det er greit å bli betraktet som litt aldersløs, men jeg vil ikke at det ungdommelige skal oppvurderes på bekostning av normale aldringsprosesser. Det er en farefull utvikling, og den er i ferde med å skyte fart.

– Du har vel som de fleste av oss kjent eldre mennesker hele livet. Hvordan har ditt syn på eldre endret seg med årene?

– Da faren min ble riktig gammel, langsom og sta, ble jeg sliten og lei av å følge ham opp i år etter år. Mange middelaldrende pårørende opplever dette, men det er skamfullt å innrømme det. Min irritasjon smittet over på mitt syn på andre riktig gamle. Jeg kunne gremme meg over somlingen deres i køen foran kassa i butikken, langsomheten deres, klagingen. Jeg var altså tildels en alderist, også i den forstand at de gamle var usynlige for meg – som mange eldre og gamle er for store deler av befolkningen. – Hva tenker du om dette nå?
– Dette er helt forandret, også fordi jeg har fått tenkt meg grundig om i denne skriveprosessen. Nå ser jeg ekstra godt på de gamle når jeg rusler forbi dem, signaliserer til dem at jeg er oppmerksom på at de finnes, at de har betydning.

– Det er spesielt som parterapeut vi kjenner deg i offentligheten. Nå finnes det kanskje like mange svar som det finnes par, men vi prøver: hva skjer i pardynamikken når en er kommet dit i livet at arbeidslivet opphører og alderdommen sakte, men sikkert setter seg?
– Mange par rundt meg lever en aktiv og lykkelig pensjonisttilværelse sammen. De innkasserer belønningen etter å ha jobbet og betalt skatt gjennom et langt yrkesliv. Men i noen parforhold ligger den ene parten aldersmessig foran i løypa, den ene jobber fortsatt, mens den andre er ute av yrkeslivet. Det kan være krevende. Jeg vet om par der dette har veltet en skjør maktbalanse og skapt stor konflikt.
– Moren min grudde seg til å få faren min hjem som pensjonist. Det ble mye stress og frustrasjon da han kom hjem på heltid og ble et forstyrrende element for henne. Ekteskapskonflikter pensjoneres jo ikke. Det som var ille før, kan bli verre med mer tid sammen.
– I andre ekteskap går det bedre med synkroniseringen. De finner en ny rytme sammen. Den største utfordringen er der hvor den ene er alvorlig syk, lenge. Det er vondt å være en byrde, men det er også vondt alltid å ha dårlig samvittighet for ikke å være der nok for den som er syk. Jeg kjenner par der den friske parten nærmest må stjele seg til alenetid for ikke å få pustevansker. Og eldre og gamle har jo ikke tilgang på skikkelig psykisk helsehjelp, verken som enkeltpersoner eller par. Det vi så arrogant kaller «livets gang»; altså sykdom, svekkelse, skrøpelighet, er slett ikke noen vanlig hump på livets landevei. Aldring kan være traumatisk. Vi må ha helsestasjoner for eldre i framtiden, og familievern, parterapi og tilbud for den delen av befolkningen som skal gå gjennom store endringer på slutten av sitt livsløp. Det ignoreres i dag.

– Hvordan merker du vemodets tilstedeværelse? Eller er dette noe du holder på en armlengdes avstand?
– Jeg er vemodig støtt. Det har jeg visst alltid vært, så det er ikke noe nytt. Jeg er ingen utpreget positiv tenker, men heller ingen grubler. Hver dag er et liv. Jeg er glad i å leve, og jeg er en kortreist type som er lett å glede. Jeg liker ikke å reise, men grave i hagen, lese, dyrke tomater i drivhuset, være i fred.

– For at dette lille intervjuet nå ikke skal få en altfor pessimistisk slutt: nå åpner det seg også mange muligheter! Hvilke hobbyer skal du nå ta fatt på, som du aldri har hatt tid til tidligere?
– Nå er jeg altså i det aldersforskere kaller «den tredje alder», der mange pensjonerer seg og føler seg befridd fra arbeidslivets hamsterhjul og staker ut en ny kurs i livet. Det er en tid for gammelpubertalt opprør for mange, nye muligheter, reising, barnebarn, hytta – og for noen den grå skilsmissen: Jeg vil ha et liv til før det er for sent!
– For meg går livet sin vante gang. Klienter, skriving, undervisning, podcast. Jeg er jo ikke ansatt noe sted og kan holde på til jeg stuper. Men jeg kjenner på et lite opprør; jeg vil ha mer tid til å lese, være i naturen, slippe fri fra sitting og atter sitting, som terapeuter driver mye med. Og bli litt mer frittalende, være mer sammen med mannen min. Beskjedne ønsker, kanskje, men nok for meg.