Ronny Spaans

Ronny Spaans har gjort en fenomenet kjøpesenter til et prosjekt, og har besøkt 34 byer og bygdebyer og tatt senter-Norge på pulsen. Resultatet er boka Kjøpesenterlandet. Planlaus norsk stadutvikling, som utkom på Dreyer forlag tidligere i år.

– Som det så tydelig framgår i omtalen av din bok: «Vi har det største talet kjøpesenterkvadratmeter per innbyggjar i Europa. Fordelar vi talet kvadratmeter til innbyggjarane i landet, vil kvar innbyggjar få nesten éin kvadratmeter kvar».
Gud bedre. Hvorfor er vi så tussete etter kjøpesentre i dette landet?

– Enkelt og greitt, fordi det er så stor maktkonsentrasjon på feltet. Olav Thon eier, enten direkte eller indirekte, åtte av ti kjøpesenter i landet. Kjøpesentra hans heter som kjent Amfi – det er et misbruk av navnet, for kjøpesentra har jo ingenting med klassiske amfiteater eller amfistadioner å gjøre! En utlending som kommer hit og besøker Jordal Amfi og deretter ser på kartet at det kryr av amfi i landet, må jo bli totalt forvirret: Amfi Steinkjer, Amfi Moss, Amfi Alta og så videre. Er vi nordmenn så glade i friidrett, og dét også i iskalde Finnmark!
– Men tilbake til spørsmålet: Det heter gjerne at vi er glade i kjøpesenter på grunn av lange avstander og dårlig vær. Men den forklaringa tror jeg ikke på. Det er jammen kaldt i andre land også, jeg kjenner hårene stivne i alle kroppshuler når jeg vandrer i nederlandske bysentrum vinters tid og føler iskald vind fra Nordsjøen røske i kroppen. Men jeg holder likevel ut, for der er det så mange hyggelige gatemiljø! Som sagt skyldes det heller maktkonsentrasjonen – med Thon og Stordalen, og sterke konkurranse innen dagligvarekjedene. Disse aktørene er mektige, de tvinner stakkars ordførere rundt lillefingeren når de kommer og lover vekst og utvikling, så lenge de får bygge en gruelig stygg kassebygning på nærmeste jorde.
– Samtidig har vi alltid hatt svake bytradisjoner i Norge. Men vi forbrukere har nok òg litt skyld. For å sette det litt på spissen: vi ser på byen som et nødvendig onde og har bilder av den kjære hytta i skogen på veggene i stua. Vi må innse at vi i stadig større grad blir byfolk, og da må vi opparbeide en kjærlighet til plassen vi bor på. Og ikke minst: politikerne må våkne. Det finnes ingen diskusjon om planpolitikk i landet, bare jordbruks- og ulvepolitikk.

– Norske, og for så vidt utenlandske kjøpesentre kan i arkitektonisk stand neppe kalles for himmelsendte gaver til menneskeheten. Spørsmål én: hvorfor må kjøpesentre være så stygge? Og spørsmål to: kom igjen, gi oss topp tre-lista. Norges styggeste kjøpesentre!

– De er stygge fordi utbyggerne tenker profittmaksimering. Bygningen skal være så enkel og billig så mulig. Hjørner, ornament, vindu, dører, alt slikt koster penger.
– Her har du lista: kjøpesentra i Alta City – som innbyggerne kaller Alta by på folkemunne – Amfi Ørsta, som ligger der som en stor hvalross og stenger for utsikten til fjorden, det samme gjelder Down Town i Porsgrunn som nå eser ut som en bolledeig, ja så er Gunerius i Oslo en vederstyggelighet. Noe av det verste vi har hatt i Norge, er Kverntorget i Stavanger, men det var så stygt at de rett og slett måtte rive det. Et eksempel til etterfølgelse! Det går faktisk an å pynte kjøpesentra litt, som de har gjort i Norheimsund – som å dekke kassebygningen med trepanel. Det er vel da ikke så dyrt.

– Du er også relativt poetisk anlagt, som diktansvarlig i Dag & Tid, med debutboka Svalene i Lisboa. Dikt og forteljingar i 2008, som redaktør for en bok europeisk dikt i norsk gjendiktning og med en doktoravhandling om den nederlandske barokkdikteren Joannes Six van Chandelier. Er det egentlig poesi du ønsker å jobbe med, og ikke sakprosa?

– Ja, takk begge deler, sier jeg! Jeg ser ingen motsetning i å jobbe med begge sjangrer. Ulike tanker fordrer ulike sjangrer. Til lyriske inntrykk og eksistensielle refleksjoner passer diktet best, mens arbeid med en sak – ja, da passer sakprosa. Som sakprosa-forfatter blir du øvet på å reflektere over arbeidet du gjør som dikter; det mener jeg flere norske skjønnlitterære forfattere gjerne kunne ha arbeidet mere med. Den dikteriske linjen som går fra Welhaven og fremover – “Hvad ei med Ord kan nævnes / i det rigeste Sprog, /det Uudsigelige,/ skal Digtet røbe dog” – er jeg ikke tilhenger av; jeg mener det går an å uttrykke seg prosaisk om det dikteriske arbeidet man gjør.
– På den andre siden kan sakprosaforfattere bli flinkere til å bruke litterære grep når de skriver, så teksten blir levende. Men jeg er samtidig imot en oppløsning av sjangerinndelingen. Noen mener de kan skrive en sakprosabok i romanens form. Det ville jeg være mer forsiktig med. Det kan ende med fall, stilbrudd og brekte tekstpassasjer. Ellers må jeg vedgå at jeg får lite tid til skjønnlitteratur, jeg håper få anledning til å utgi en diktsamling til en dag. I mens noterer jeg flittig i notisbøkene mine!

– Ryktet forteller oss at du nå etter hvert skal hoppe videre fra kjøpesenterproblematikk til noe helt annet i bokform: nemlig krydder! Hva slags prosjekt er dette?

– Ja, er i gang med en bok med arbeidstittelen “Krydrets kulturhistorie”. Barokkpoeten du nevnte, Jan Six van Chandelier, var krydderkjøpmann. Under arbeid med diktene hans, pløyde jeg igjennom titalls bøker om krydder og krydderhandel. Underveis gjorde jeg nyfunn som ikke passet inn i doktoravhandlingen og som en dag skal materialisere seg som bok – takket være rause midler fra NFF! Så snart jeg har fått unna intervju og foredrag om kjøpesenter, skal jeg arbeide videre med boken. Så godt det da skal bli å bytte ut sterilitetens og blasshetens høyborger, kjøpesentra, med velduftende moskus, velsmakende kryddernellik og en aldri så liten dæsj av eterisk ambra!​