Asbjørn Bakke

91 år etter at han ble født i Brooklyn, New York og 13 år etter at han døde i Asker, har Erik Erikssøn Bye fått sin omfattende biografi, ført i pennen av Aftenposten-journalisten Asbjørn Bakke. Det har vært en lang vei fram til lanseringen av boka, som er utgitt på Aschehoug.

– Hva var det som utløste trangen hos deg, å skrive Den Store Biografien om Erik Bye?
– Jeg ble fascinert av ham da jeg som tiåring så «Lørdagskveld med Erik Bye». Både fordi jeg, som alle andre, ble tatt av dette levende og ruvende menneske som kom ut gjennom skjermen, men også fordi jeg så hvilken effekt han hadde på de voksne i rommet. De ble liksom litt rettere i ryggen. I ungdomsårene tenkte jeg ikke mye på Erik Bye, men jeg gjennomdaget ham med plata «Vandring på Vårherres klinkekule» i 1986. Etter at alle de andre var gått hjem fra fester i kollektivet jeg bodde, hentet gjerne jeg og en kompis fram Erik Bye, Alf Prøysen og Vidar Sandbeck. En sen natt ble vi begge rørt og tatt av Byes sanger og tekster og proklamerte i fellesskap: «Når Erik Bye dør skal vi gå i begravelsen!» Det gjorde vi da han døde i 2004. Dette fortalte jeg til forlagssjef Jan Swensson, den gang på Gyldendal, under en lunsj i 2010. Og plutselig satt vi og snakket om en biografi.

– Møtte du ham noen gang?
– Nei, men trangen til å fordype meg i denne mannen var blitt forsterket av at han ringte meg i desember 2000. Jeg hadde anmeldt en konsert med ham for Aftenposten Aften. Han ringte for å takke og sa: «Du skal vite at du har gjort to gamle musikanter jævlig glad.» Jeg hadde da skrevet om musikk i 25 år og ingen hadde tidligere ringt meg hjemme på kvelden for å takke for noe som helst. Selvfølgelig ikke. Men Erik Bye gadd altså å ringe en lokalavisjournalist og gjøre det, han som kanskje hadde vært det mest mediomtalte menneske i Norge de siste 40 årene. Jeg synes det var veldig flott gjort og det fikk meg til å tenke: Hva er det med denne mannen? Heldigvis forsto jeg ikke hvilket enormt arbeid jeg begynte på i 2010.

– Hva overrasket deg mest under arbeidet?
– At det i det hele tatt er mulig å dytte så mye inn i et liv. Han levde under høytrykk, og det er fortsatt perioder der jeg sliter med å forstå at det er mulig å rekke over så mye, selv om han brukte døgnet på alle sider. Han ble 78 år, men i levd liv tror jeg det var nærmere 200. Dessuten ble det slående klart, sett i ettertid, hvor viktig han var i formingen av holdninger i det moderniseringen av Norge, og hvilken energi og vilje han la i å få dette til. Det er ingen klisjé at han var en nasjonsbygger.

– Det er knapt noen hemmelighet at Erik Bye, offentlig eiendom som han nærmest var, også hadde sine egne private, kamper. Hvordan var det å gå inn i dette – for eksempel med hans…generøse forhold til alkohol? Var det mange biograf-etiske problemstillinger å forholde seg til?
– Det er overraskende lite «hemmelig» med Erik Bye. Han levde uten filter og gjorde ingen forsøk på å forestille seg eller være taktisk. Folk fikk ta ham som ham var. Og det gjorde de. Det var mye på godt, men kunne også være på vondt. Jeg var aldri i tvil om at de mørke sidene, demonene han slet med og alkoholen, måtte være med. Hvis ikke disse sidene av Erik Bye var en del av boken, ville man ikke trodd på resten. Men jeg var også bevisst at det ikke skulle overskygge. Det er mange som drikker, men det er bare én Erik Bye. Det var ikke alkoholen som gjorde ham interessant og viktig. Samtidig er det slik at han innimellom falt i mørke hull, mistet selvtilliten og kjente på håpløsheten, var med på å gjøre ham til et ekte og helt menneske. Du kan ikke bære Norge på ryggen uten å knekke sammen innimellom. Derfor var det også viktig å lufte mulig årsaker til de depressive sidene: krigsopplevelsene i tenårene og i Biafra på slutten av 1960-tallet, den intense følsomheten og evnen til å identifisere seg med andre og et liv som Norges mest kjente menneske. Når alle rundt deg vet hvem du er uansett hvor du befinner deg, har du ikke så mange andre steder å flykte enn inn i deg selv.

– Når mennesket og konseptet Erik Bye var så bra som det gjorde – hvorfor har ikke vår tid kommet opp med noe lignende igjen?
– Det fødes få mennesker som Erik Bye i en nasjon som Norge i løpet av et århundre. Han hadde mange sider og evnet å utnytte dem alle. Han traff sin tid i solar plexus, men var også med på å prege og forme den i svært stor grad. Monopolkringkastingen ga ham en stor mulighet, men det var den bevisste bruken av disse moderne kommunikasjonskanalene som ga ham det enorme gjennomslaget. Han var alltid på vei framover. Erik Bye var en fremragende journalist og et ruvende menneske, samtidig som han hadde dette vare og poetiske behovet for å uttrykke seg. Tekstene hans har flere lag og vakre formuleringer kan romme ulmende sinne over hva vi mennesker har stelt i stand. Det vil neppe dukke opp en akkurat som han igjen. Alt er mye mer fragmentert nå, og det er vanskelig å se for seg at noen skal kunne ta hele Norge i sin favn på den måten. Men nye, eksepsjonelle mennesker vil selvsagt prege nasjonen også i framtiden. De må bare gjøre det på sin tids premisser, sier Asbjørn Bakke.