Tore Skeie

De neste 7-8 årene er ikke Tore Skeie i tvil om hva han skal gjøre. Hvitekrist som utkom i høst er første bind i serien Kongenes tid, der historien om og rundt Olav Haraldsson (ca. 995–1030) er første bok i en fembindsserie om Norges store viking- og middelalderkonger.
Anmeldernes seksere og femmere har blitt trillet ut hele høsten for Skeies bok. “Den sanne historien er som Ringenes Herre, bare bedre. (…) For Tore Skeie er en fremragende forfatter, han er som en essens av Peder Englund og sir Walter Scott. (…) For en praktfull fortelling det blir!” skrev Arne Dvergsdal i Dagbladet. Intet mindre.

– Du skriver i etterordet at ditt må har vært å «skrive en sammenhengende dokumenterbar framstilling bygget på primærkilder og på innsikten fra 150 års historisk, arkeologisk og filosofisk, uten å trette mine lesere med lange utgreiinger, diskusjoner og forbehold. Det er en vanskelig balansegang ettersom all kunnskap om denne for oss så fjerne tidsalderen er grunnleggende usikker.» Tok med hele sitatet her fordi det illustrere noe som må ha vært en hovedutfordring for deg: hvordan får du til en sannferdig historie der både kilder og tidsvitneskildringer er svært mangelfulle?
– Å finne den balansen er kanskje den største utfordringen i mitt arbeid – å skrive klart og tydelig for en uinnvidd leser om stoff som er så usikkert og komplekst. Det er et stort gap mellom på den ene siden folk som forenkler for mye og later som om vi kan vite mer om vikingtiden enn vi kan, og på den andre siden forskningslitteratur som blir helt utilgjengelig for de fleste. For meg er det viktig å være ærlig på hvor usikker kunnskapen er. Primærkildene til Olav Haraldssons liv er for eksempel skrytedikt som ble diktet av hoffpoeter Olav selv betalte for å hylle hans bragder, dikt som ble muntlig tradert i mange generasjoner etter Olavs død før de omsider ble skrevet ned av senere sagaskrivere. Det sier seg selv at de må behandles med stor varsomhet.
– Min metode er å se det usikre norrøne kildematerialet i lys av sikrere kilder, og skrive om det som går an å belegge. I stedet for å begrave meg i lange diskusjoner om skaldekvad og sagaopplysninger, har jeg trukket inn en stor mengde utenlandske kilder, særlig krøniker skrevet av munker i England og Frankrike. Disse er pålitelige på en helt annen måte enn det norrøne materialet, og brukt sammen med sagaer og kvad åpner de for å skrive den skandinaviske historien inn i mye større sammenhenger. Slik har min jakt på pålitelige samtidige kilder bidratt til at boka om Olav har blitt en internasjonal fortelling, der framstillingen av det norske samfunnet og de indre forholdene i Olavs kongerike er underlagt en større framstilling av nord-europeiske maktkamper. Slik blir Olav ikke en ruvende norsk rikssamler, men en av mange likeverdige aktører som konkurrerte om makt og dominans i Nordsjøområdet.

– Du har tidligere skrevet bøker om Alv Erlingsson, og Håkon 5. og hans datter og det kongelige maktspillet på 1300-tallet. Og nå altså et drama med Hvitekrist, som begynner rundt år 950. Hva er det ved denne tidsperioden som tiltrekker deg?
– Allerede da jeg var smågutt var det noe med den særegne estetikken og atmosfæren i våre bilder av middalderen som virket fortryllende på meg. Barndommens fascinasjon for det eventyrlige forplantet seg etterhvert som jeg ble eldre til en tilsvarende fascinasjon for hvordan det var i virkeligheten. Jeg tror fascinasjonen grunnleggende sett handler om at middelalderen er en så fjern og fremmed tidsalder, men samtidig gjenkjennelig, en verden som eksisterte for så lenge siden og som var så annerledes enn vår, men som likevel var den samme verdenen som vi lever i. Som historiker kan man gjennom kildene liksom se små glimt av mennesker som for lengst er borte, og det er en dypt tilfredsstillende opplevelse.

– Hvitekrist er altså første bind av Kongenes tid, som skal komme jevnlig fram til 2025. Får din familie og dine venner sett noe særlig til deg de neste syv årene?
– Jeg håper det. Potensielt er jo dette noe det går an å bruke helt uendelig mye tid på, men jeg prøver å gjøre dette til en vanlig jobb, der jeg følger omtrent samme arbeidsrutiner som andre, og har fri på samme tid som andre har fri. Det gjelder å kunne veksle mellom å arbeide intenst og fokusert når man arbeider, og så å ha helt fri når man har fri og fokusere på dem man har rundt seg. Da blir man ikke bare en hyggeligere person, men også mer effektiv og produktiv i arbeidet. Det er i hvert fall idealet, men erfaringsmessig det er det jo klart at det ikke alltid blir slik. Det blir nok noen asosiale perioder i årene framover.

– Hvem er ditt ideal som sakprosaforfatter – og hvordan har vedkommende påvirket deg?
– Hmm. Jeg har mange. En av dem er den amerikanske historikeren Barbara Tuchman, som har skrevet fantastiske bøker både om første verdenskrig og om middelalderen i Europa. Hun kombinerer presise nærbilder med vide sveip og klarer på den måten å tegne et mangefasettert bilde av tiden og sammenhengene hun skriver om. Dessuten har hun en forbilledlig klar og tydelig fortellerstemme.
– Det samme er sant for svenske Peter Englund, som må være Europas beste sakprosaforfatter. Jeg holder hans kjempelange bøker om den svenske storhetstiden spesielt høyt. Det er utrolig kult hvordan han i en løpende kronologisk fortelling tar seg tid til å dukke ned i alt mulig, slik at bøkenes realhistoriske handling egentlig fungerer som en måte å organisere et svært ambisiøst kulturhistorisk portrett av en hel verden.
– Jeg vil også trekke fram som et ideal den amerikanske journalisten Alfred Lancings bok Endurance fra 1959, om Ernest Shackletons utrolige ekspedisjon i Sørishavet i 1914. Han gjør på mange måter det helt motsatte av Peter Englund i de overnevte bøkene, og forteller veldig økonomisk, kortfattet og effektivt. Alle sakprosafortellere som vil skrive en pageturner bør studere den, sier Tore Skeie.