Asbjørn Jaklin

– Du har i høst utgitt boka Kampen om Narvik. 62 desperate dager. Slaget om Narvik er også beskrevet som Hitlers første nederlag. Slaget er behandlet i bøker flere ganger før også – hvorfor står dette helt sentralt i norsk krigsberetning?
– Fordi det ikke er en lokal trefning ved et veikryss i granskogen, men et internasjonalt felttog av voldsomme dimensjoner. Slaget involverte 10.000 norske og drøyt 25.000 allierte soldater. Tyskerne mistet ti jagere i to store sjøslag. Winston Churchill mente at det tyske tapet ved Narvik hadde direkte konsekvenser for krigen på kontinentet. Den tyske marinen kunne etter Narvik ikke lenger spille en vesentlig rolle ved en invasjon av Storbritannia. Jeg er ikke helt sikker på om denne store betydningen er forstått.

– Du har i ditt forfatterskap boret dypt i andre verdenskrig, gjennom bøker som Nordfronten: Hitlers skjebneområde, De dødsdømte og flere andre. Og du er født 11 år etter krigen. Hva skyldes denne store interessen for krigen fra din side?
– Det skyldes min mor. Og noen tilfeldigheter. Min mor, Anna Jaklin, var veldig opptatt av krigen og snakket mye om den opp gjennom min barndom og ungdom. Det skyldtes ikke minst at hennes mann og min far, redaktør Ingvald Jaklin i Nordlys, ble arrestert av tyskerne og senere måtte rømme til Sverige da ny arrestasjon truet. Tilfeldighetene gjelder hvilke temaer for bøker som ble valgt i samarbeid med Gyldendal. Jeg var jo ingen krigsforfatter da jeg skrev min første historiske bok. Men har man først havnet i krigen, så har man en tendens til å bli der.

– Både i denne og i andre beretninger du har jobbet med om krigen finnes ofte et stort kildetilfang. Det står at du har jobbet fram et «enormt innsamlet materiale bestående av dagbøker, brev og rapporter». Hvordan går du fram for å finne din personlige stemme i denne store fortellingen?
– Jeg har aldri hatt et så rikt kildemateriale som under arbeidet med “Kampen om Narvik”. Jeg gikk aktivt ut i NRK, på Facebook og under foredrag og spurte etter dagbøker og erindringsnotater. Mange etterkommere overlot meg ytterst personlig materiale, også fra menn som aldri hadde sagt noe om krigens gru til sine nærmeste. Men disse tause menn hadde altså skrevet. Å bevare en personlig forfatterstemme, handler om å studere kildene meget nøye – for deretter å fjerne seg fram dem, rent språklig. Alt materiale må behandles litterært, det vil si i mitt eget språk. Jeg benytter sjelden lange sitater fra kildene. En forfatter skal jo fortelle historien, ikke skrive av kildene. De henviser jeg til i noteapparatet.

– Så må vi bare spørre til slutt: markedet for bøker om 2. verdenskrig synes å være nær bunnløst, over 70 år etter at den ble avsluttet. Hvorfor denne fascinasjonen?
– Det er et stort drama med store konsekvenser for enkeltpersoner. Dramaet ligger relativt nært oss i tid. Det betyr at mange som lever i dag kjenner til noen som har deltatt eller vært rammet. Temaet – å forsvare landet, demokratiet og vår tilværelse mot nazistisk aggresjon – har bred apell. 70 år etter kan vi også belyse nye sider ved dette dramaet. Vi står for eksempel friere til å kritisere også de alliertes handlinger, for eksempel da de gjorde landgang i bygda Bjerkvik våren 1940 og skjøt hus etter hus i brann for å rydde strandområdet. Prisen måtte bygdefolket betale. 14 døde og mange flere ble skadet for livet, sier Asbjørn Jaklin.