Kristin Gjerpe

Lørdag og søndag går sakprosaoversetternes årlige Soria Moria-seminar av stabelen. Over 100 mennesker med stort og smått som skal møtes over fagpolitiske temaer og språkpolitiske og praktiske utfordringer, knyttet til oversettergjerningen. Pluss hyggelig samvær, da.
Blant foredragsholderne er også Kristin Gjerpen, som har undersøkt språknivået og presisjonen i kokebøker oversatt til norsk.

– Du skal altså i foredraget Å ha det på tunga gjøre en språklig vurdering av et utvalg kokebøker fra det siste året og snakke om «hvordan mat-overføringen til norsk skjer i ledende norske forlag". Noe lignende gjorde du for Prosa i 2014, da du vurderte språknivået for høstens kokebøker. Smakfullt oppdrag?
– Ja, så absolutt! Kokebøker er ellers typiske bruksbøker, og det er morsomt med et litt annet blikk på dem. I alle fall for oss språkmennesker. I Prosa-essayet for tre år siden var jeg for eksempel opptatt av hvordan britenes “tea” var oversatt i ulike sammenhenger; det kan jo som kjent betegne en hel middag. Uansett betyr det sjeldent bare drikken. Ikke alle kokebokoversettere hadde tatt høyde for det.

– Ser du noen gjennomgående utfordringer for oversettere av utenlandske kokebøker til norsk? Er norsk et bra matspråk?
– Man må selvsagt holde tunga rett i munnen, ha ha, også her! Men ellers er det ingenting i veien med norsk språk i seg selv; det dreier seg om å la språkoverføringen ta veien om virkeligheten. Som jeg skrev i Prosa for tre år siden: “Oversettelse er aldri bare en ord-til-ord-overføring, ikke en ren filologisk øvelse. Oversettelse går veien om virkeligheten. I dette tilfellet maten, hvordan den ser ut, smaker, lukter, hvordan hver ingrediens oppfører seg i varme og kulde, lar seg vispe, røre, smelte, stivne, brune, bløtgjøre, surre. For å være en god kokebokoversetter må man være kjent med – eller gjøre seg kjent med – kjøkkenets hemmeligheter. Teksten skal far vedere, med Umberto Ecos ord, – visualisere, iscenesette– men også la oss smake og berøre.”

– Apropos Italia, du har blant mange andre ting også oversatt Francesca Borris I krigen, sammen med Astrid Nordang. Et av de sterkeste Syria-dokumentarene som finnes der ute. Og litt av et sprang fra matfeltet. Er det slik en oversetter må være – en jack-of-all-trades?
– Ja, en oversetter må i grunnen kunne sette seg inn i alle mulige slags felt. Det er det spennende, og også tidkrevende og vanskelige, med yrket. Men når det gjelder sprang –det er ikke sikkert at det å bevege seg fra matfatet til krigssonen Syria er så stort som man kan tro. Noe av det som slo meg ved Borris gripende krigsreportasje – som for Samar Yazbeks Inn i tomheten oversatt fra arabisk av Oda Myran Winsnes – var skildringene av de fredelige øyeblikkene, de stundene der det hersker en slags umiddelbare lykke og ro, midt i bomberegnet omkring henne og andre krigsjournalister. Det kan for eksempel skje rundt måltidene, at hun blir invitert inn til en familie for å dele denne stunden med dem: bryte brødet, spise suppen. Gleden og sanseligheten i dette, i å spise, kan være vel så nærværende i samfunn der det ellers er store mangler. Man blir rett og slett mer opptatt av det vesentlige. Som jo det å spise er. Her tenker jeg ofte av vi har tapt noe, vi som bor i et rikt overflodssamfunn som Norge: omsorgen for og gleden over det livsnødvendige. Måltidene. Å tilberede, innta og nyte dem.

– Forresten, siden vi nå snakker en oversetter her. Hva er et godt, norsk ord for jack-off-all-trades?
– “Alt-mulig-mann” er en mulighet. Men da får vi på kjøpet denne mannen, da . Selv om ‘mann’ historisk og etymologisk betegner mennesket, allment og kjønnsnøytralt. Vi kommer likevel ikke unna at mannen språklig sett har forrang framfor kvinnen. Kanskje “renessansemenneske” er en bedre betegnelse? Uansett er det konteksten som gjelder når man oversetter.

– Hva slags prosjekt holder du på med nå?
– Noen vil si jeg er et renessansemenneske, mest fordi mitt forskningsfelt, som idéhistoriker og italienskfilolog, er renessansen. Og fordi jeg holder på med mange forskjellige ting. Jeg virker blant annet som ekstern forlagskonsulent, som språkvasker og som skribent.
– Men la meg nevne mine nåværende oversettelsesprosjekter: To bind med skrifter i den utopiske tradisjonen er så å si klar for utgivelse i Thorleifs Dahls Kulturbibliotek hos Aschehoug, til våren, om vi klarer å synkronisere det. Historieprofessor Kjetil Jacobsen står for to andre tekster som skal utgis i samme to bind. Det har ikke hatt noen hast i og med at forfatterne er døde for flere hundre år siden. Mine to er søritalieneren Tommaso Campanella 1602 og den engelske hertuginnen Margaret Cavendish 1666.
– Men akkurat nå holder jeg på å oversette en bok skrevet av en italiensk plantenevrolog – ja, du leste riktig! Det handler om plantenes intelligente liv, at de er følsomme vesener. Heldigvis skal en biolog være konsulent og skrive forordet, for dette er egentlig utenfor mitt kompetanseområde. Også denne skal ut til våren, på Bazar/ Cappelen Damm.​