Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Ukas NFFO-er

Shazia Majid

– Jeg ønsket å bryte hemmelighetskremmeriet rundt helt normale livshendelser. I patriarkalske systemer er familier besatt av å holde fasaden intakt. Og på dette alteret er det først og fremst kvinner som ofres, sier Shazia Majid.

Majid shazia

Med debutboka Ut av skyggene, har Shazia Majid løftet en hittil usynlig gruppe opp i offentligheten – pakistanske innvandrerkvinner. “Banebrytende om innvandrerkvinner. Shazia Majids bok må leses av alle som vil forstå vårt flerkulturelle Norge”, skrev Dagbladet. “(…eg kan ikkje hugsa å ha lese ei bok som til dei grader har gitt meg kjensla av å ha fått eit nært og ærleg innsyn i livet som innvandrar i Norge.”, skrev Tom Hetland i Stavanger Aftenblad.
Boka ble også nominert til Brageprisen i sakprosaklassen.

– Gratulerer med Bragepris-nominasjon, fantastiske kritikker og nå også plukket ut som en av 15 anbefalte bøker fra 2019 i Aftenposten. Ikke verst for en debutant! Hvordan har høsten vært for deg?
– Høsten har vært ellevill! Hele året har vært ganske surrealistisk. All oppmerksomheten boken har fått er overveldende og veldig uventet. Og desto mer gledelig. Alle menneskene jeg har møtt gjennom foredrag og bokprat er det som har gjort mest inntrykk på meg. De har vist meg hvordan de menneskelige skjebner er universelle. Historien i boken handler om min mor og innvandrerkvinner, men så viser det seg at det også handler om en etnisk norsk mor, mormor, morfar, eller oldemor.

– Nesten synd å gjøre det så bra med første boka? Andreboka blir vel bare så mye vanskeligere?
– Den andre boken orker jeg ikke engang å tenke på akkurat nå. Fallhøyden er enorm. Blir det ikke bra, blir det ikke noe av. Men, å skrive bok er som å føde barn. Du sier aldri mer, og så får du en til!

– Men til temaet: Du har skrevet om pakistanske innvandrerkvinner, med bakgrunn i din egen families bakgrunn. Din mor var blant de første som ankom, i 1973. Din bok er veldig ærlig og åpen om mange temaer i dette livsløpet. Hva har vært det vanskeligste for deg å skrive om?
– Det desidert vanskeligste var å fortelle om deler av historien til egen familie og mamma. Jeg balanserte på et knivsegg. Jeg ønsket å være personlig, men ikke privat. Jeg ønsket å fortelle nøkternt, oppriktig og ærlig. Det var et prosjekt i seg selv. Jeg ønsket å bryte hemmelighetskremmeriet rundt helt normale livshendelser. I patriarkalske systemer er familier besatt av å holde fasaden intakt. Og på dette alteret er det først og fremst kvinner som ofres. Jeg tenkte, skal jeg gjøre noe med det, må jeg selv bidra til ufarliggjøringen.

– Måtte du ta mange hensyn?
– Svært mange. Først og fremst til min mor og mine søstre. Men også min far, min eksmann og mine barn. Det har holdt meg våken om nettene. Jeg har veid hvert ord på gullvekt, samtidig som jeg er smertelig ærlig om det som er relevant. Det er klart det koster! Det har vært mange vanskelige samtaler i familien. Ingen av oss har tatt enkelt på det. Derfor hadde ikke boken vært mulig uten velsignelse fra mor og familie. Jeg er takknemlig og lettet for at har likt boken og støttet meg slik de har gjort.

– Vi har hatt innvandrerkvinner fra Pakistan i Norge i snart 50 år nå. Hvorfor har det ikke vært en egen bok om de før nå?
– Ja, det kan du spørre om. Jeg vil ikke klandre noen, selv om det er lett å falle for fristelsen. Jeg vil heller si: det måtte en datter til. Ingen andre kunne gjort det, og vi kan heller ikke kreve det. Kampen er den som kommer innenfra. Den kan ikke pålegges, eller føres på vegne av. De som har levd historien, eier sin egen historie, og det er bare rett og rimelig at de også forteller den. Vi hadde ikke ressursene før nå. Nå er vi taleføre nok, modige nok til å stille de vanskelige spørsmålene, og finne svar på dem. Jeg skrev den boken jeg savnet.

– Du skriver til daglig i VG, men du har kanskje en ny bok på gang?
– Først skal jeg et halvt år til Oxford-universitetet som stipendiat! Så får vi se. Men, det er klart Ut av skyggene har gitt mersmak. Å hevde noe annet hadde vært løgn. Men så vet alle, særlig meg, hvor langt det er fra tanker i hodet til bok i hånd. Akkurat nå er jeg på det første stadiet. Dessuten har jeg en svært krevende jobb som gravejournalist, en jobb jeg elsker i en avis jeg elsker. Derfor: enn så lenge velger jeg å nyte fruktene av den første boken.

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.