Ingar Sletten Kolloen

Ingar Sletten Kolloen har nå gjennom flere år jobbet med “den store fortellingen om menneskene som levde under krigen i Norge”, som det heter seg i Gyldendals omtale. Et forsøk på å forstå 2. verdenskrig gjennom de som opplevde den.

– Det heter seg i omtalen fra forlaget at Vi må ikke falle – som altså er det første bindet av Under krigen – at boka skal «gi leseren opplevelsen av selv å leve i Norge i 1940.» Satt du selv vadmelsbekledd , spiste sild og poteter og røkte pipe mens du skrev, for å komme i den rette stemningen?
– Jeg kom til verden bare seks år etter krigens slutt og er foret opp på historier om krigstiden fortalt av mennesker som selv var barn, ungdom, voksne eller eldre dengang.

– Man får en følelse av det fortsatt utgis cirka et par bøker i uka om 2. verdenskrig. Hva er det du forteller i Under krigen som er nytt?
– Boka som kom nå er den første i et planlagt trebindsverk. Jeg forsøker å researche og skrive fram et så mangefasettert gruppeportrett som mulig av det norske folk under denne mest dramatiske perioden i norsk historie. Vise hvordan først krigshandlingene og deretter fem års okkupasjon grep inn i våre foreldres, besteforeldres og oldeforeldres liv og tvang dem inn i ytre og indre dramaer. Hvilke dilemmaer stod de i, hva slags valg tok de, og hva var konsekvensene for dem selv og andre?
– Og igjen drives jeg av spørsmålet om hvorfor livene deres ble som de ble, uansett hvem de var, og hva de gjorde – eller ikke gjorde. Med større innsikt i «vår» krig, forstår vi kanskje bedre at de som nå flykter fra krig og terror opplever akkurat det samme som våre foreldre og besteforeldre gjorde fra 1940-1945.

– Du overrasker stadig. Etter Hamsun var det plutselig Snåsamannen. Og så var det dronningen. Så Ingrid Espelid Hovig. Deretter en roman. Og nå plutselig er det 2. verdenskrig. Hvordan planlegger du forfatterskapet ditt, egentlig?
– Jeg har 20-årsjubileum som forfatter i år. Fem biografier, to skuespill og to romaner er det blitt i tillegg til årets bok. Skuespillene var en følge av biografiarbeidet med henholdsvis Tor Jonsson og Knut Hamsun, mens romanskrivingen er mer å betrakte som en slags form for avkopling fra det harde og langvarige arbeidet det er å researche og skrive litterær sakprosa. Den røden tråden gjennom hele forfatterskapet er ikke vanskelig å få øye på, nemlig spørsmålet om hvorfor livene til menneskene jeg skriver om ble som de ble.

– Det er alltid spennende å høre hvordan andre forfattere jobber. Hvordan har du gått fram for å jobbe med kilder denne gangen?
– Arbeidet startet for fire år siden, da vi satte sammen en gruppe for å bistå meg med folk fra forlaget og en historiker og en researcher. Vi har vært gjennom utrolige mengder med tidsvitneberetninger i form av bøker, artikler og intervjuer. Dernest bøkene til to generasjoner etterkrigshistorikere og forfattere, som har tatt for seg ulike temaer, hendelser og personer. Arbeidene til disse har også vært svært viktige for å opprettholde en kildekritisk distanse til memoarlitteraturen, og særlig overfor beretningene til aktører som hadde mye å framheve, forsvare eller bortforklare. Vi har også brukt mye ressurser på å gjennomgå et betydelig antall aviser fra 1940 til 1945, så vel tysk- og NS-kontrollerte som illegale. Og researchen foregår fortsatt, parallelt med at jeg arbeider med de neste bindene, som er tenkt utgitt i 2021 og 2023, sier Ingar Sletten Kolloen.