Hilde Gunn Slottemo

Allsidigheten i NFFOs samlede medlemsmasse strekker seg vidt til alle kanter. Går man nærmere inn på bestanddelene kan det også være at det er stor rikdom også der.
Ta vår relativt ferske regionkontakt i Trøndelag, for eksempel. Hilde Gunn Slottemo er professor i historie ved Nord universitetet, med særlig kompetanse på norsk historie etter 1850. Hun arbeider med lokal- og regionalhistorie, historisk teori og metode, kjønn og klasse, kunnskaps-, utdannings- og forskningshistorie, arbeid og arbeidsliv, elektrisitetshistorie – og en hel del annet. Hun underviser, veileder, er opptatt av populærvitenskapelig formidling og er fast skribent i VG, i tillegg til å ha skrevet Jen rekke kronikker og kommentarer i andre medier.

– Hva sier du selv at du driver med, når du møter noen i cocktailselskapene i Trondheim?
– Jeg presenterer meg først og fremst som historiker, så ser jeg hvor samtalen fører meg. Jeg har jobbet veldig bredt som fagperson, blant annet fordi jeg har skrevet to kommunehistorier og ei fylkeshistorie, samt mye annet. Det gjør at jeg har allsidige faglige interesser.
– Men hjertet mitt ligger kanskje særlig i den brede, allmenne formidling, kronikker og kommentarer i avisene, foredrag og kåseri for interesserte tilhørere. For å lykkes med det, må jeg selvfølgelig ha en grundig, oppdatert fagkunnskap i bunnen. Jeg har aldri skjønt dem som oppfatter forskning og formidling som veldig atskilt og forskjellig – tvert imot: det henger nært sammen og påvirker hverandre på positive måter.

– Gratulerer også med en rykende fersk bok, Samfunnsbyggeren. Ei fortelling om krafta som formet Nord-Trøndelag. Her er det altså 100-årsjubilanten Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk som får sin bok. Nord-trøndere er ikke kjent for å være det kvikkeste folkeslaget på jord – men du fant kanskje mye spennende likevel?
– Haha! Ja, dette er ei bok med spenning og kraft, bokstavelig talt! Like mye som ei bok om NTE er dette en historiefaglig analyse av Nord-Trøndelag fylke i den siste hundreårsperioden. NTE og Nord-Trøndelag fylke har formet hverandre gjensidig. Særlig er det den politiske kulturen i fylket som har interessert meg, men også i dette prosjektet har jeg vært bredt orientert mot kraftutbygging, distriktspolitikk, velferdsutvikling, industrireising, naturvern, dagliglivets endringer og så videre.

– Det har vært mye oppmerksomhet og debatter knyttet til nye læreplaner som skal settes ut i livet i 2020. Forslaget fra Kunnskapsdepartementet gikk ut til høring i mars, og har fått merkelapper som «radbrekking av faget», «historieløst» og andre negative karakteristikker. Hva er din vurdering av det du har sett av forslag for historiefaget?
– Jeg er ambivalent. På den ene siden er det fint at historiefaget aktualiseres og at det blir tydelig hvordan en trenger å ha et historisk perspektiv når en skal forholde seg til dagsaktuelle utfordringer knyttet til for eksempel demokrati og medborgerskap, bærekraftig utvikling, og folkehelse og livsmestring.
– Samtidig forsvinner historiefaget nærmest som vi kjenner det i dag: den lange, identitetsforende fortellinga der noe plasseres i ei kronologisk utviklingslinje. Jeg tror det er et tap, av to grunner: 1) Vi trenger denne typen knagger å henge annen kunnskap på, og 2) vi trenger fortellinger om oss selv som hjelper oss å forstå oss som samfunn og mennesker i et lengre tidsperspektiv.

– Du har jobbet med historiefaget i mange år. Hva er din erfaring med virkningsfulle virkemidler i fagformidlingen?
– Det er vanskelig å si helt hva det er, men noen er gode formidlere selv om det ikke er så lett å sette fingeren på akkurat hva det er som gjør det. For å bli en god formidler trengs det grundig fagkunnskap, selvtillit, energi og evne til å improvisere. Og så hjelper det mye med humor og et glimt i øyet, tror jeg. Og for all del: vær kritisk til bruken av PowerPoint!
– Amen!