Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

Ukas NFFO-er

Anne-Britt Harsem

Anne-Britt Harsem har dukket dypt ned i både Alvdalsaken og Tysfjordsaken, hvor det begge steder har skjedd massive overgrep mot barn. – Det er et stort ansvar å gi en stemme til et annet menneske, sier hun.

Harsem 8171 lite

Den mørkeste boka på bestselgerlistene denne vinteren er ikke å finne blant krimhyllene. Den mørke hemmeligheten i Tysfjord av Anne-Britt Harsem er sakprosa på sitt mest beksvarte. Flere ti-år med overgrep mot barn er blitt rullet opp, først gjennom mediene og nå også i bokform.

– For oss som har fulgt Tysfjordsaken fra utsiden er det nærmest helt ufattelig at dette har kommet opp på overflaten først nå. Her snakker vi altså om mange ti-år med overgrep mot barn, nærmest som en systematisk virksomhet i bygda. Om det finnes noe kort svar på noe sånt: hvordan er denne langvarige fortielsen mulig?
– Svaret på dette er komplekst og vanskelig å gi et kort svar på. Det er flere faktorer som spiller inn. Miljøet er lite og lukket, alle kjenner alle og mange er i familie med hverandre. Lojaliteten er sterk. De fleste har også et fellesskap dypt forankret i det lokale menighetshuset. De har vegret seg for å be om hjelp utenfra, og i stedet forsøkt å ordne opp på egen hånd.
– At miljøet har blitt så lukket er resultat blant annet av fornorskingspolitikken og stigmatiseringen samene har vært utsatt for gjennom generasjoner. Det har bidratt til å øke deres mistro til offentlige instanser og hjelpeapparatet.
– I tillegg har de vært redde for å sette sitt eget folk i vanry. Jeg vil ikke kalle overgrepene for systematisk virksomhet. Vil også legge til at tretti prosent av overgriperne som politietterforskningen avdekket er etnisk norske. Innbyggerne i Tysfjord har nok ikke hatt noen oversikt over omfanget, men mange har visst om, og kjent til noen av overgriperne. Av forskjellige grunner har de valgt ikke å gripe inn. Kanskje de ikke har visst hvor de skal si fra, eller til hvem. De som har forsøkt har møtt motstand og risikert å bli utstøtt av familie og venner. Flere har i stedet valgt å flytte fra kommunen.

– Hvordan kom du selv inn i denne saken?
– Etter at jeg skrev om Alvdal-saken har jeg fått mange henvendelser fra overgrepsofre fra alle deler av Norge. Også fra Tysfjord. Jeg hadde ikke tenkt å skrive flere bøker med overgrep som tema, men på et tidspunkt forsto jeg at Tysfjord-ofrene trengte en stemme. Når vi leser i avisen om 151 ofre, blir det bare et tall. Det er nødvendig med enkeltindividets historie for å forstå hvilken ufattelig tragedie dette er, uansett hvor grusomt det er å lese om det.
– Av forskjellige grunner måtte jeg si nei til de som kontaktet meg, men jeg leste meg opp på Tysfjord-saken. Blant annet leste jeg artikkelen i VG Helg fra 2016 på nytt. Elleve personer sto fram i denne artikkelen. «Liv» var en av dem, og jeg kjente sterkt at det var hennes historie jeg ønsket å formidle. Jeg kontaktet en av journalistene, ba om kontaktinformasjon til bistandsadvokaten hennes og ringte ham. Denne samtalen resulterte i at jeg sendte advokaten et brev som han videresendte til «Liv». Det var hennes valg å ta kontakt med meg. Det viste seg at hun visste hvem jeg var. Hun hadde lest flere av mine bøker, blant annet Mammas svik.

– Du har altså oppholdt deg mye i mørket med de siste års bokprosjekter. Alvdalsaken var også fylt opp med grusomme historier om overgrep mot barn. Hvordan klarer du å stå i all denne researchen uten å knekke sammen?
– Det er et godt spørsmål som jeg har stilt meg selv mange ganger. Det skal sies at jeg har hatt en reaksjon i etterkant av hver bok jeg har gitt ut. Det er fordi jeg går så dypt inn i historiene jeg formidler. Jeg gir jo min stemme til et annet menneske. Det er et stort ansvar.
– Når det er sagt tror jeg nesten det er verre for leserne å lese mine bøker enn for meg å skrive dem. Jeg har kontakt med vedkommende jeg gir en stemme til, og det er avgjørende at denne personen vet hva han/hun begir seg ut på og at vedkommende fungerer bra i dagliglivet. Ellers ville jeg aldri ha gjort det. Jeg er bevisst på at samtalene vi har oss imellom har en hyggelig og uformell tone selv om temaet er alvorlig.

– Hvordan avreagerer du?
– Ved å gå lange turer, både under og etter skriveprosessen. Som regel alene for å hvile hodet mitt. Når jeg ser hvor godt det har vært for den som har fått en stemme, at vedkommende har blir hørt, blir jeg glad. Jeg tror på arbeidet jeg gjør, at det kan gjøre en forskjell for andre. Det er motivasjonen. Det gir meg styrke. Så får jeg heller takle en liten knekk. Jeg har et godt liv og tåler det.

– La oss snakke litt om din metode i dette arbeidet. Hvordan har du jobbet for å nærme deg disse historiene? Hvordan opparbeider du deg tillit til å få folk til å fortelle?
– Jeg er meg selv. Alltid. Typisk eksempel er da jeg reiste til Tysfjord for å møte «Liv» første gang. Jeg var langt hjemmefra og følte meg hjelpeløs fordi det var mørkt og lange avstander dit jeg skulle. Jeg visste at miljøet var lukket, men samene jeg møtte ble nødt til å ta seg av meg. Jeg tror ikke de rakk å være skeptiske engang. I løpet av de par dagene jeg var der følte jeg meg inkludert. De ble kjent med meg og lot meg bli kjent med dem.
– Åpenhet og ærlighet er selvsagt også viktig i arbeidet mitt. Og evnen til å lytte. Jeg har god innlevelsesevne og får bilder i hodet av det jeg blir fortalt, eller gjennom dokumentasjonen jeg leser. Dette beskriver jeg med egne ord. Kjemien mellom meg og personen jeg skriver historien til er derfor viktig. Jeg må føle historien jeg skal formidle og lever meg gjennom den mens jeg skriver. Da blir det ekte og nært.

– Og hvordan jobber du rent skriveteknisk?
– Før jeg begynner lager jeg en disposisjon. Jeg skriver aldri fra begynnelse til slutt, men har laget et system hvor jeg kan skrive akkurat der tankene mine er. Det kan like gjerne være kapittel åtte jeg skriver først. Som regel er siste kapittel et av de første jeg skriver. Og så limer jeg alt sammen til slutt.
– Det mest krevende i skriveprosessen er å gå ut av historien for å delta i hverdagslivet hjemme. Og så tilbake i historien igjen.

Motta vårt nyhetsbrev

Våre adresselister er strengt konfidensielle og deles ikke med noen tredjepart. Alle nyhetsbrev vi sender ut inneholder en avmeldings-link og du kan når som helst melde deg av.