Simen Ekern

19. september lanserer Simen Ekern sin nye bok Folket, det er meg. Den europeiske høyrepopulismens vekst og framtid. Han har foretatt en reise i populismens nedslagsfelter, hvilket vil si store deler av Europa. Han har møtt politiske ledere, ideologer og velgere for å skrive en bok som gir et innblikk i en av tidens mest omdiskuterte politiske bevegelser.

– I din nye bok utforsker du det høyrepopulistiske Europa, gjennom utviklingen i flere land. Mange har avskrevet høyresidens videre fremmarsj etter at Marine Le Pen tapte presidentvalget i Frankrike. Hvor mye skal vi tro på det?
– Det er ikke vanskelig å forstå at mange trakk et lettelsens sukk i vår. En Marine Le Pen-seier ville endret det politiske landskapet i Europa på fundamentalt vis, og det er årsaken til at hypotesen om hennes triumf fikk såpass stor spalteplass i mange land, selv om meningsmålingene viste at det ikke var særlig sannsynlig. Frykten for at Le Pen faktisk kunne vinne var overdrevet, på samme måte som redselen for at høyrepopulismen skulle ta over makten i Østerrike og Nederland var det. Men lettelsen etterpå er nok like overdrevet. De høyrepopulistiske bevegelsene i Europa oppsto ikke ut av intet før valgene vi nettopp har observert, og den kommer ikke til å bli borte på grunn av et par valgnederlag. Dette stikker mye dypere.

– Geografisk strekker boken din gjennom hele det sentrale Europa. Vi liker å tro at briter, italienere, franskmenn, nederlendere og tyskere har nokså ulikt lynne og ulik væremåte. Finnes det likevel noen felles plattform for disse politikerne og stemmegiverne du har møtt?
– Ytre høyre-partier og høyrepopulistiske partier har ved flere anledninger forsøkt å få på plass et europeisk samarbeid for å øke slagkraften. Det har ofte vist seg å være temmelig vanskelig – noen ganger fordi partier med en sterkt nasjonalistisk plattform gjerne før eller siden frontkolliderer med nasjonalister fra andre land. (Et av samarbeidene brøt sammen da Benito Mussolinis barnebarn Alessandra erklærte at hun mislikte innvandrere fra Øst-Europa, uten å tenke på at samarbeidspartnerne på ytre høyre fløy i Polen eller Romania kunne ta det ille opp). De siste årene har det vært mulig å finne en styrket, felles plattform for en del av disse partiene.
– Samarbeidet er bygget på to hovedpilarer: Motstand mot EU-samarbeidet generelt og euroen spesielt, på den ene siden. På den andre siden: Motstand mot innvandring generelt og islams innflytelse i Europa spesielt. Det er dette som utgjør kjernen i den alleuropeiske sammenslutningen som kaller seg “Frihetens og nasjonenes Europa”, der Marine Le Pen er en slags leder, mens Geert Wilders fra Nederland og Matteo Salvini fra Italia er blant de viktigste støttespillerne. De har ikke tenkt å gi seg med det første.

– Hva var det som motiverte til å ta fatt på dette politiske fenomenet?
– Det har vært mye snakk om velgere som har vært oversett de siste årene. Det finnes en utbredt tanke om at forskjellige høyrepopulistiske og nasjonalistiske bevegelsers suksess på meningsmålingene er en naturlig reaksjon på at eliten har ignorert folket, og at disse partiene er et folkelig svar på denne arrogansen. Min tese er at det høyrepopulistiske oppsvinget i veldig stor grad også er resultatet av et langvarig ideologisk arbeid. Derfor er det viktig å ta disse bevegelsenes ideologi alvorlig. Kommunismen vokste fram på grunn av økonomiske problemer og sosial misnøye, men det var neppe slik at misnøyen var dømt til å kanaliseres inn i Lenins revolusjon. Nazismen vokste fram i et samfunn med stor arbeidsløshet, inflasjon og generell usikkerhet og ustabilitet, men Adolf Hitlers fortolkning av hva som måtte gjøres var ikke skrevet ned på forhånd.
– Det er ikke gitt at det finnes en direkte årsakssammenheng mellom hvordan “folk flest” opplever hverdagen sin og hvilke partier som øker på meningsmålingene. Det handler også om et bilde av virkeligheten som blir skapt av noen, og som i sin tur former og preger folks oppfatninger og handlinger. Med denne boken ville jeg se hva slags verden de høyrepopulistiske bevegelsene vil ha, og hvordan de forsøker å skape den.

– Apropos utlandet: du ble i fjor valgt ut i det første kullet som en av fire forfattere til Kulturdepartementet og NORLAs satsing mot Frankfurt 2019, der Norge er hovedland under den store bokmessen. Hva innebærer en slik profilering for deg? Blir du mest inspirert eller mest nervøs av det?
– Det har vært veldig morsomt å være med rundt som en del av NORLAS satsing – fra å møte oversettere og forlagsfolk i forbindelse med bokmessen i Leipzig til å bli intervjuet på scenen foran en masse Georgiere i Tbilisi, har det åpenbart vært inspirerende dager og uker. Samtidig får man jo et innblikk i hvor mange bøker som presenteres på internasjonale messer. Har man en dårlig dag, kan det være fristende å tenke at folk har nok å lese på der ute i verden. Du skal i alle fall være bra selvsikker for å ikke bli litt nervøs i sånne sammenhenger, tror jeg. Så svaret må bli slik: mest inspirert og ganske nervøs.​