Peter Normann Waage

«Mannen som elsket Russland» ble Waage kalt da Mette Karlsvik intervjuet ham for Dagsavisen i fjor. Og det er jo først og fremst som ekspert på russisk historie og kultur vi kjenner ham. Men nå har han altså skrevet biografien til en av Norges mest kjente og leste forfattere; André Bjerke. Antakelig kommer det godt med å være vant til å håndtere sakskompleksene i verdens mest vidstrakte nasjon – med ditto dramatisk nasjonal historie – når man skal portrettere en intellektuell med så mange ansikter.

– Gratulerer med fullførelsen av et imponerende arbeid og god mottakelse! I de fleste av de 22 bøkene du nå har på CV-en, skriver du om den store verden der ute. Hvorfor bestemte du deg for å skrive om André Bjerke? Har du begynt å bli nostalgisk?
– Det korte svaret er jo at jeg fikk spørsmål fra forlaget. Det lange svaret er at jeg alltid har vært begeistret for ham og også har lest ham i mange år. Jeg hadde nok ikke svart ja til å skrive om ham hvis ikke. Men det kom som en overraskelse for meg at det var et så stort materiale å gå gjennom. Jeg ville nok ha svart ja likevel – men kanskje med et sukk! Så – nostalgisk? Ja, kanskje. Men Bjerke engasjerte seg jo i globale spørsmål han òg. Tre av hans fire kriminalromaner ble også oversatt til andre språk, først svensk, dansk, engelsk og tysk, men etterhvert også til japansk!

– Bjerke hadde mange roller, og vi siterer fra forordet ditt: «lyriker, gjendikter, polemiker, vitenskapsteoretiker, humorist, barnebokforfatter, riksmålsforkjemper, spøkelsesjeger og kriminalforfatter – i tillegg var han en mer enn habil sjakkspiller». Vi vet jo også at han hadde sitt å stri med privat. Hvordan skaper man én leservennlig historie når man skal skildre et så mangfoldig og motsetningsfylt liv?
– Det grunnet jeg veldig lenge på. Jeg kom frem til at det ikke var vanskelig å skrive kronologisk frem til debuten, da han tråtte ut i offentligheten. Men derfra og ut måtte jeg sortere livet hans etter roller. Jeg har brukt titler hentet fra verkene hans som kapitteloverskrifter. Ellers fant jeg ut at i produksjonen hans var det en overvekt av polemikk og essayistikk da han var i sitt første ekteskap. Jeg har altså brukt de tre han var gift med som omdreiningspunkter i teksten også. Da han var gift med sin andre kone, skrev han mest lyrikk, og i siste ekteskap drev han mer med gjendiktning. Det kan være delte meninger om hvor vellykket disse grepene har vært, men jeg har vel bare sett én kritiker som ikke likte det.

– Ja, apropos kritikk: VG-kritiker Sindre Hovdenakk, som stort sett var positiv, mener at du har skrevet en «svært lojal» biografi, og i det legger han også at du tidvis er for respektfull. Din kommentar?
– Jeg vet ikke om jeg er det. Bjerke fremstår jo med skygge, i aller høyeste grad. Men jeg ville skrive en positiv biografi. Jeg likte ham jo, og liker ham fortsatt, selv etter at jeg er ferdig med biografien. Slik er det ikke ofte! Det var 13,5 hyllemeter med arkivmateriale, så det aller meste står jo ikke i boken. Men jeg har ikke funnet grunn til å skrive om ting som ville satt nålevende personer i en pinlig situasjon. Slikt var det heller ikke så mye av, men Bjerke var veldig åpenhjertig og detaljarik i sine dagbøker.

Biografien har fått tittelen I kampens glede. Det sier selvsagt mye om André Bjerke som intellektuell, men sier det også noe om deg?
– Det må egentlig andre svare på, men ja, jeg liker en fight, og jeg gir meg ikke.

– Så du kjenner en viss identifikasjon med Bjerke?
– Han var nok enda mer kamplysten enn jeg, han elsket polemikken. Men han hadde den store fordelen at han hadde latteren på sin side. Da får man sure motstandere, og så blir det hele enda morsommere.

– Da må jeg nesten spørre: Ser du forskjeller mellom hvordan man debatterte den gangen og nå?
– Ja. Ikke så mye i den vanlige avisdebatten, men det er mye skittkasting på Facebook. Bjerke var ikke ufin. Han kunne være hard og nådeløs, men ikke ufin. Og så var det gledelig å oppdage – på vegne av hans tid – at folk som var rykende uenige kunne være venner privat. Det er vanskeligere i dag, har jeg inntrykk av.