Audun Farbrot

Audun Farbrot er en av landets ledende ekspert på både forsknings- og lederkommunikasjon og har skrevet en rekke bøker om temaet. Nå foreligger hans siste bok, Skrivekoden med “Ti nøkler til en god og effektiv tekst”.
– Og der er du en dristig mann. Baksideteksten åpner med følgende: «Altfor mange tekster er intetsigende, uforståelige, uinteressante, irrelevante, fargeløse, upersonlige, fantasiløse eller på andre måter dønn kjedelige.» Er du ikke redd for at onkel Jante skal ta tak i deg nå?

– Hehe. Kall meg gjerne dristig. Skal du få til noe, må du utfordre både deg selv og andre, og ikke være redd for å møte onkel, tante eller hen Jante. Det er likevel ikke spesielt dristig å hevde at det skrives utrolig mange tekster som aldri burde ha vært utsatt for lesere. Har til gode å møte noen som er uenige i det. For vel 20 år siden sa Stein Mehren i et intervju at «Vår overproduksjon av kommunikasjon er tidens største forurensingsproblem». Og siden har det bare blitt verre og verre med mange nye kanaler og medier å kommunisere i og gjennom. Og så er innholdsproduksjon blitt en ny, stor næring. Som om det kan bli gode tekster av å produsere dem!
– Derimot krever det atskillig mot og enda mer selvtillit å tro du har utvikle en metode som kan hjelpe andre til å skrive godt og effektivt. Det ville jeg aldri ha våget meg på hadde det ikke vært for de mange forskere, eksperter og studenter som har betrodd med tekstene sine i kurs og i individuell skrivelosing.
– Det er skrevet mange bøker om å skrive, både skjønnlitteratur, sakprosa og jobbtekster. Jeg har likevel ikke klart å finne en skrivebok jeg kan bruke i skrivekurs eller anbefale. Så da måtte jeg skrive den selv. Resultatet er blitt selve «Skrivekoden» for tekster om sak og fag. Så krever det naturligvis mot å skrive en bok som i tillegg til studenter, skal leses av forskere, som jo skal være kritiske. Snakk om å legge hodet på blokken, laglig til for hogg. Og så tenker jeg at en bok om å skrive godt, også må være godt skrevet. Da skal litt til å sette siste punktum og la boken leve sitt eget liv.

– Gjennom årene har du skrevet mange artikler og flere bøker om forskningskommunikasjon og språk. Hvordan ble du interessert i feltet?
– Som journalist gjennom 15 år oppdaget jeg at bare jeg tok meg tid til å finne frem til relevante forskere og snakke med dem, bidro det til bedre og mer innsiktsfulle artikler og reportasjer. Da skjønte jeg at det det fantes mye kunnskap på universiteter, høyskoler og andre forskningsmiljøer som lå godt gjemt i tidsskrifter som veldig få leser. Jeg hadde også en forestilling om at jeg hadde den erfaring og kompetanse som skulle til å grave frem og foredle kunnskapsskattene slik at de kan bidra til samfunnsmessig verdiskaping.
– Det fikk meg til å si ja til å jobbe med forskningsformidling på BI fra sommeren 2003. Jeg fikk stor frihet til å utvikle min egen rolle og arbeidsområde I stedet for å være den som populariserer, har jeg vært opptatt av å utfordre, motivere og trene forskerne til å dele kunnskapen med de som kan ta den til bruk og til resten av samfunnet. Forskningskommunikasjon er ikke bare formidling til samfunnet, det kan også være et verktøy for å omsette ny forskning og faglig innsikt til en bedre praksis. Forskerne er de nærmeste til å fortelle om sin forskning. Derfor er min ikke ubeskjedne ambisjon å utvikle alle forskere til å bli gode forskningskommunikatører.
– Etter noen år med praktisk erfaring, følte jeg behov for å utfordre meg selv faglig, og lagde meg et skreddersydd masterprogram i forskningskommunikasjon basert på fagene PR-ledelse og strategisk kommunikasjon, flermedial ledelse kommunikasjon i tradisjonelle og nye medier og påvirkningspsykologi fra BIs portefølje i erfaringsbaserte master-programmer. Så begynte jeg å skrive både vitenskapelige artikler og håndbøker om forskningskommunikasjon.

– Både gjennom artiklene og i bøkene ser vi til stadighet at du opererer med lister. «De ti beste rådene…», «12 gode råd…» og så videre. Det liker vi! Verden blir lettere å forstå med lister. Hvorfor fungerer de så bra for deg og dine lesere?
– Jeg er jo ikke alene om det. De fleste bøker er delt inn i kapitler, som er en god og effektiv måte å strukturere og organisere innhold på. Det er til god hjelp både for forfatteren og for leseren. Kapitler kan også betraktes som lister.
Som lesere utsettes vi for en overflod av informasjon og kommunikasjon. Det meste går oss hus forbi. Skal vi klare å vinne oppmerksomheten til travle lesere, må vi allerede i anslaget demonstrere at vi har noe relevant og interessant å fare med. Lister er en av flere strategier som kan være effektive for å tiltrekke seg lesere.
– Skrivekoden er likevel ikke en bok med absolutte og banale regler om hva du må gjøre eller ikke. Boken består av ti skrivenøkler som vil inspirere og hjelpe deg til å skrive teksten din slik at den snakker bedre med leserne dine. Slik sett er det en inspirasjonsbok du kan ha nytte av resten av livet ditt. Selv om du skriver om sak og fag, er det ingen grunn til å kjede leseren i søvn. Det er mulig å skrive interessant om et hvilket som helst tema.

– Vi har sett mange eksempler både i Norge og utlandet på veldig gode bøker med forskningsformidling til folket de siste årene. Hvorfor tror du et så stort publikum er interessert?
– Det er utrolig gøy å se hvordan bøker om fag og forskning er blitt bestselgere og kioskveltere. Suksessformelen til de populærvitenskapelige bøkene er at de tar utgangspunkt i hva leserne er interessert i og opptatt av, og så serverer kunnskap og svar på både hva leserne lurer på og hva de ikke en gang visste at de lurte på. Som Toril Moi har sagt det «Skriving er beregnet for lesere». Det har ikke alle akademiske forfattere og skribenter skjønt.

– Du står jo selv midt inne i akademia, med 15 år på BI der du har vært fagsjef i forskningskommunikasjon. Og til høsten begynner i samme type jobb på Høyskolen Kristiania. Gi oss en tilstandsrapport – hvordan står det egentlig til med språk- og forskningsformidlingsnivået innenfor akademia i Norge? Hvem er best, hvem er verst – gi oss navn!
– For å ta det positive først. Det er stor og økende interesse både for forskning og forskningskommunikasjon. Det gjelder både i akademia og samfunnet vi er til for. Og vi har fått flere forskerstemmer ut i offentligheten.
Men det står jo slett ikke bra til hverken med språk eller formidlingsferdigheter, hverken blant forskere eller de som tar høyere utdanning ved universiteter og høyskoler. Når vi studerer og forsker, blir vi vurdert for vår evne til å skrive akademisk. Da må vi rendyrke fakta, kunnskap, fornuft og logikk, og være ytterst varsom med å vise følelser og meninger. Ikke et vondt ord om akademisk skriving til sitt formål. Men det er en skrivesjanger som er uegnet om vi skal skrive for folk utenfor vårt eget fag. Med få unntak lærer vi ikke noen annen måte å skrive på. Skal vi skrive godt og effektivt, må vi skrive til hjertet og følelsene, ikke bare til hodet og fornuften.
– I dag er det ingen av universitetene og høyskolene som tar den lovpålagte oppgaven om å bidra til forskningsformidling, på alvor. Når vi de siste årene har sett flere forskere bli gode formidlere er det på tross av, og ikke på grunn av institusjonene.
– Når jeg 1. august 2019 begynner i ny jobb som fagsjef for forskningskommunikasjon på Høyskolen Kristiania, har jeg som ambisjon å bidra til at høyskolen blir den første institusjonen som tar formidlingsoppgaven på alvor. Det skal jeg gjøre sammen med mine nye, dyktige kolleger. Forskningskommunikasjon skal utvikles til å bli en integrert del av all forskning, faglige og kunstneriske utvikling, og ikke en mer eller mindre frivillig tilleggsaktivitet. Forskningskommunikasjon kan brukes til mye mer enn synliggjøring, omdømmebygging og studentrekruttering. Forskningskommunikasjon kan også være et kraftfullt verktøy til å gjøre både arbeidsliv og samfunn bedre. Det er hva jeg brenner for.
– Jeg har ikke lyst til å kåre noen verstinger. Håper ligger i at vi alle, uavhengig av talent, kan bli bedre til å skrive og snakke om forskning om vi trener på det. Så kan jeg godt nevne navn på noen av de gode forskningsformidlerne vi har: Jørgen Randers, Pers Espen Stoknes og Bjørn H. Samset om hva vi må gjøre for å redde verden fra å gå til helvete på første klasse, Einar Lie og Christine Myrvang om næringsliv og økonomisk historie, Hilde C. Bjørnland og Erling Røed Larsen om samfunnsøkonomi, Anne Sverdrup-Thygeson om insekter, Kaja Nordengen om hjernen og hvordan vi kan trene den, Ylva Østby om hukommelse, Monica Melby-Lervåg om utdanning, Anine Kierulf om menneskerettigheter, Ole Gjems-Onstad om skatt, Anne Spurkland om kroppens immunforsvar, Jan Ketil Arnulf om ledelse, evige unge Gudmund Hernes og Henrik Svendsen om stein og geologi. Og jeg kunne ja nevnt mange flere. Jeg tror på å løfte frem gode eksempler som inspirasjon for andre.
– Jeg føler meg jo skikkelig heldig, som kan jobbe sammen med flinke folk med å gjøre verden bedre, i hvert fall litt.