Peder Kjøs

Norsk sakprosafestival dundrer snart av gårde på Litteraturhuset i Oslo, gjennom hele lørdagen 12. oktober. En av ønskereprisene fra i fjor blir gjensyn- og hør med Sissel Gran i samtale med Peder Kjøs. Siden sist har de begge begått bøker. Gran med Inni er vi alle unge, og Kjøs med to, Angst og Brev til psykologen, som er skrevet sammen med Tirill Brenden Sæther.
Kjøs gleder seg til scenepraten under festivalen.
– Sissel Gran og jeg snakker godt sammen, synes jeg. Vi har gjensidig respekt for hverandres perspektiver og måter å engasjere oss på. Samtidig er vi forskjellige nok til å kunne utfordre hverandre. Jeg er trygg på at vi nok en gang kommer til å ha en god, bred og sikkert også personlig samtale som jeg håper blir interessant å høre på. Vi kommer rimeligvis til å ta utgangspunkt i de nyeste bøkene våre, og så får vi bare se hvor praten tar oss. Jeg gleder meg alltid til å snakke med Sissel.

– Du har jobbet som psykolog i over 20 år. Hva har vært de største endringene i faget vært på disse årene, sett fra din side? Er vi nordmenn blitt flinkere til å åpne oss opp?
– Å ja, jeg har absolutt inntrykk av at nordmenn har blitt mer åpne. Det er mulig å snakke om mye som har vært skambelagt. Det har i det hele tatt blitt mer vanlig å fortelle om det aller innerste, både sosialt og i mediene. Sosiale medier har helt sikkert bidratt til denne intimiseringen. Det er bra at noen velger å være åpne om hvordan de har det, og ikke minst om at de går i terapi.
– Åpenheten fører med seg en normalisering som gjør at folk føler seg mindre ensomme med smerten sin og hemmelighetene sine. Samtidig har selve psykologifaget dreid seg litt bort fra løsningsfokusert og veldig kognitivt orientert terapi, som var populært da jeg var ferdig utdannet i 1997, over mot mer emosjonsfokuserte og tilknytningsorienterte modeller. Ikke så dumt, tenker jeg.

– Du ble intervjuet av VG i for et tre år siden, der du blant annet snakket om din sønns psykiske problemer. Der sa du om foreldrerollen at «det går ikke an å forandre noen, de må finne det ut selv.» Er dette også ditt credo som psykolog?
– Hvis jeg kan presisere så mener jeg jo at vi forandrer oss når vi møter folk, vi lærer, vi tenker annerledes, andre får oss til å reflektererover oss selv og finne nye muligheter – så vi forandrer selvfølgelig hverandre hele tiden. Men det er veldig vanskelig å forandre et annet menneske planmessig. Jeg tror nok at mange har overdreven tro på hvor mye det går an å styre og manipulere andre mennesker. Som terapeut, og som forelder, tror jeg nok mer på den gamle sannheten om hesten, dette at du kan lede den til vannet, men den bestemmer selv om den drikker.

– Du har skrevet om det å reise seg etter en smell, om det å være far, om å snakke sammen, om berøring, om aldri å gi opp og nå sist om angst. Hva slags mønster skal vi tolke ut av disse forfattersporene?
– Da jeg ble psykolog, var det fordi jeg var nysgjerrig på andre mennesker. Hvordan de fungerer inni seg og sammen med hverandre. Interessen gjelder også meg selv og mine forhold til folk. Denne nysgjerrigheten tar meg i mange retninger. Jeg går bredt ut, heller enn å spesialisere meg veldig. En underliggende tråd er nok interessen for det subjektive og individuelle, deriblant det skamfulle og hemmelige som får oss til å føle oss ensomme, men som oftest viser seg å være felles for svært mange av oss. Det er ikke tabuer som tabuer jeg er interessert i, det er ikke det sære som interesserer meg, det er mer det normale og gjenkjennelige i det tilsynelatende rare.

– En av dine to bøker i år omhandler altså temaet angst. Hva var den utløsende årsak til at du ville skrive om dette?
– Boka var et initiativ fra Kagge forlag. De ville ha en generell bok om angst – en herlig åpen bestilling som det var moro å få. Angst er et helt grunnleggende tema i psykologien og filosofien, helt uuttømmelig, og dermed kan heller ingen forvente at boken skal dekke «alt» eller være «representativ». Jeg har altså kunnet skrive veldig fritt om et av de største temaene i faget, og dét er ikke en invitasjon man avslår.

– Gjennom årene har vi møtt deg i bøker, TV-programmer, radio og nå i din egen podcast. Hvor ofte blir en kjendispsykolog stoppet på gata for å løse problemer, der og da?
– Det har ikke skjedd. Folk skjønner jo selv at problemer de har strevd med og grublet på i årevis ikke lar seg ordne med et fikst Jedi-triks på gata. Men det hender at jeg blir stoppet av folk som vil fortelle at noe de har sett, lest eller hørt fra meg har gitt dem nye tanker og perspektiver, eller at noe de har følt seg ensomme med endelig har blitt vist fram. Slikt gjør meg veldig glad, sier Peder Kjøs.