Anne Bitsch

Med sin bok Går du nå, er du ikke lenger min datter ​​på Spartacus forlag i fjor slo dansk-norske Anne Bitsch gjennom for fullt i norsk offentlighet. I den meget sterke beretningen forteller hun om en oppvekst med en psykisk syk og alkoholisert mamma. «Anne Bitsch lykkes hundre prosent med sin samfunnskritikk og bokens målsetting, som er å sette i gang en tankeprosess hos leseren», skrev Aftenposten i sin anmeldelse

– Hvorfor er det viktig for deg å ha skrevet denne boken?
– Med denne boka ønsker jeg å bidra til å skape en offentlig debatt om alkoholisme, psykisk sykdom og omsorgssvikt i middelklassehjem. Det har vært en viktig drivkraft å fokusere på at min historie bare er én blant mange, men at selv om den ikke nødvendigvis er representativ, så har den mange likhetstrekk med skjebnene til andre barn som på ulike måter blir utsatt for omsorgssvikt: Det er en mur av taushet rundt foreldrene som begår dette, og en vollgrav av berøringsangst fra omgivelsene som betrakter det, eller av ulike årsaker ikke ser eller vil se. Jeg ønsker at det skal bli slutt på det.

– Finnes det noen nøkkeltall om hvor omfattende omsorgssvikt er i Norge?
– Folkehelseinstituttet har gjort beregninger på hvor mange barn som har én eller to foreldre med psykiske lidelser eller som misbruker alkohol. Tallene viser at 450 000 barn i Norge har foreldre som sliter med psykiske lidelser rus eller begge deler. Mange av disse barna og unge sliter med skam og lavt selvverd, selv om de ikke har gjort noe galt. Jeg har ønsket å holde opp et speil for dem og si: «Du er ikke alene.»

– Mange mennesker som har opplevd omsorgssvikt i oppvekstårene har gått nedenom og hjem i voksen alder. Hvorfor har ikke dette skjedd med deg?
– I boka drøfter jeg ulike forklaringer på det. Den mest opplagte forklaringen er at den omsorgssvikten jeg ble utsatt for ikke var av den groveste typen og at min familie, tross alt, klarte å gi meg den mest basale omsorgen: mat, klær, utdanning. På godt og vondt ble jeg oppdratt til å være selvstendig og klare meg selv. I voksen alder er det gode venner og velferdsstaten som har berget meg. Jeg har i perioder både gått på sosialhjelp, vært langtidssykemeldt og hatt behov for psykolog. Uten tilgang på slik offentlig velferd tør jeg slett ikke tenke på hvordan det hadde gått.

– I august i fjor sendte regjeringen Regjeringen utredningen Svikt og svik på høring. I et innlegg i Aftenposten skrev du at denne var solid og godt faglig fundert, men «mangler den en helhetlig problemforståelse av hvilke bekymringstegn man skal se etter for å avdekke omsorgssvikt.» Hvilken problemforståelse er det som mangler her, mener du?
– Selv om en offentlig utredning av praktiske årsaker må ha avgrensede utvalgskriterier for hvilken type saker man undersøker, ser jeg det som problematisk at Barnevoldsutvalget bare tok for seg de aller groveste sakene, typisk de som hadde vært i befatning med justissektoren eller barnevernet. En svært liten andel av saker om omsorgssvikt blir kjent for det offentlige og lar seg ikke avdekke ved hjelp av den typen «sjekklister» som presenteres i denne offentlige utredningen. Symptomer på omsorgssvikt trenger for eksempel ikke å være blåmerker og utagerende adferd. Barn og unge har svært ulike strategier for å håndtere de umulige situasjonene de befinner seg i. Enkelte barn blir i overkant tilpasningsdyktige og stille, fordi de aldri får ta plass og må ta vare på familien sin. Særlig problematisk er det at «pene familier» ofte går under radaren, fordi mange forventer at det bare er de aller mest ressurssvake personene som mishandler ungene sine.

– Du ble jo nylig tildelt Kritikerprisen – stor ære. Da er det vel bare å gyve løs på den vanskelige tredjeboka?
– Å få denne prisen var en svært hyggelig og uventet anerkjennelse av mitt arbeid, og jeg er i gang med nye prosjekter. Jeg føler meg svært heldig som kan bruke livet på å skrive og tenke. Det er en barndomsdrøm som har gått i oppfyllelse. Det neste store prosjektet er i en helt annet gate enn de to foregående bøker og vil ta for seg nynazistiske og høyrenasjonalistiske miljøer som sosiale og kjønnede fellesskaper, blant annet hva som driver rekruttering. Ellers sysler jeg med noen småprosjekter, blant annet ett om #metoo og ett om kvinnelig vennskap. Mye av dette er helt i startgropa og utvikles parallelt med at jeg ferdigstiller mitt livs største prosjekt – en doktorgradsavhandling om seksuelt medborgerskap og det norske rettssystemets behandling av voldtektssaker. Mange jern i ilden!

Anne Bitsch´ takketale ved utdeling av Kritikerprisen 1. mars

Tusen takk for denne prisen. Egentlig vet jeg nesten ikke hva jeg skal si, annet enn at jeg er så utrolig glad for å ha fått den. Jeg er så glad for å bo i et land der jeg kan få skrive om det jeg er opptatt av og få støtte til det. Derfor takk til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Fritt Ord og alle folka på Spartacus forlag som nesten er som en familie for meg. Det er støtte i alle produksjonsledd, fra en salgsavdeling som løper etter bokhandlerne, til infofolka som jobber opp mot media og så selvfølgelig dem på redaktørsiden som har hjulpet manus å gå veien fra ide til bok. Her har det særlig vært én person som har vært spesiell for meg, nemlig min redaktør Gerd Johnsen som jeg i sin tid ble kjent med i Cappelen Damm. Takk, Gerd, du har vært en kritisk og empatisk fødselshjelper for dette prosjektet og har fulgt det gjennom mange faser. Det har vært en fornøyelse å diskutere alt fra budskap og etikk til a-endinger, kildebruk og fotnoteapparat med deg. Du er fantastisk å jobbe sammen med.

Takk til familie og venner, ingen nevnt, ingen glemt.
Jeg er jo ikke en person som lar sjansen gå fra meg når jeg først får ordet, så jeg har lyst å si litt om hvordan det er å motta en sånn pris og hva jeg legger i det. Denne prisen kom jo veldig uventet, og det er ikke bare noe jeg sier. Det er helt sant. Man skulle kanskje tro at så mange gode anmeldelser som boka mi har blitt velsignet med vil gi masse selvtillit, og selv om det definitivt er veldig hyggelig, har ett spørsmål hele tiden lurt i kulissene: Hva om noen oppdager at jeg egentlig ikke er så flink? Sånn har det vært for meg. Ikke bare i forbindelse med skrivingen og mottakelsen av denne boka, men i livet sånn generelt.

Både som barn og voksne sliter mange av oss som har vokst opp med alkoholisme, psykisk sykdom og seksuelle overgrep med å ta plass og ta imot ros. Tar vi plass, gjør vi det kanskje på en litt klossete måte: Slår blikket ned, fniser, bytter samtaletema, sier et eller annet flåsete eller cocky, så man saboterer for seg selv ved å ødelegge andres positive bilde av én. Bedre å dra seg selv ned fra pidestallen før noen andre gjør det, lissom. Gjennom store deler av livet har vi vært vant med å ikke bli bekreftet eller å være i et konstant kampmodus hvor man må forberede seg på det verste. I et slikt kampmodus er ros og anerkjennelse «støy» som må filtreres bort, så man holder fokus på det som truer ens eksistens, det som er farlig. Som Vigdis Hjorth skriver i Arv og miljø, i regelen blir man utilpasset av å være et offer. Man internaliserer undertrykkerens blikk om at man ikke er noe særlig verdt, og det er det som gjør det så vanskelig å bli fri. Det vanskeligste er å være knyttet til sin undertrykker og glad i vedkommende. De kan jo ha sine gode sider også.

Men i det samfunnet vi lever i i dag forsøker mange å forenkle ting. Vi må kunne kalle en spade for en spade, sier noen. Barneovergripere, de er monstre, sier andre. Monstre som vi ikke vil dele menneskelighet med. Men de fleste foreldre bestemmer seg ikke for å omsorgssvikte barna sine. De er kanskje inkompetente og i en del tilfeller veldig syke, fortvila og ressurssvake – emosjonelt eller materielt, eller begge deler, men monstre er de ikke. Flere lærer ungene sine å sykle, å sette opp telt og slå i spiker, samtidig som de også knuser barndommen og ungdommen til barna. Selv i de mest dysfunksjonelle familiene kommer kjærlighet i små og forvirrende drypp.

«Det er lett å være rebell i kjellerleiligheten sin», synger Karpe Diem i et oppgjør med en offentlighet der det stadig konstrueres motsetninger mellom «oss og dem», gode og onde. Disse «rebellene» sitter ikke bare bak tastaturene nå og forgifter kommentarfeltene. De har også inntatt maktposisjoner og er med på å utforme lover på det strafferettslige og sosialpolitiske området, som vil forme livene til mange barn og familier i situasjoner som lignet på den jeg vokste opp under. I en slik offentlighet trengs det kunst og litteratur som protesterer og sier: «Nei! Verden er faen ikke så enkel. Verden er komplisert og grumsete og vakker og urettferdig, og det er vår fordømte moralske og intellektuelle plikt å forstå, beskrive og håndtere dette.»

I tider som dette trengs det mer saklighet, mer etterrettelighet, mer tvisyn. Litteratur på sitt beste kan hjelpe oss å se en sak fra nye, uventede vinkler og oppøve vår empati, noe som jo er hele forutsetningen for å være et ordentlig menneske. Jeg vil derfor nok engang si tusen takk til de kritikerne som med årets nominasjoner og tildelinger har løftet frem bøker i ulike sjangere som bidrar til akkurat det. Det er en ære å være blant dem, men jeg er godt klar over at det forplikter. Jeg lover å fortsette å gjøre mitt beste.​