Aage G. Sivertsen

Fra tid til annen dukker det opp barnevernssaker som får stor mediedekning, slik som med dette oppslaget i Dagbladet denne uka. Men knapt noen barnevernssak de siste knappe 20 årene har fått mer omtale en saken mot Svanhild Jensen. Nå har forfatter og journalist Aage G. Sivertsen gått i dybden av saken, og kommet ut med Prosessen mot Svanhild. De tok barna fra henne.

– Hvorfor ble du involvert i denne saken i første omgang?
– Det var i 2003 at jeg ble oppmerksom på Svanhildsaken. Da skrev jeg en kronikk i Dagbladet fordi jeg kunne ikke begripe at en mor kunne bli fratatt barna sine barn på grunn av at hun scoret for lite på en IQ-test. Jeg tenkte at dette kunne da ikke stemme og satte av halvannet årsverk for å dokumentere at virkeligheten overgikk fantasien.

– Flere av dine bøker har handlet om maktmisbruk og sosial urettferdighet. Blant annet har du skrevet om taterutryddelsen og tvangsmedisinering av barn med ADHD. Hva er det med disse sakene, og nå altså om Svanhild, som har fått deg til å gripe til forfatterpennen?
– Med balast av å ha hovedfag både i historie og kriminologi, har jeg fått bra innsikt i en del av det som må kalles «skammens historie». Alle mine 16 bøker er selvvalgte tema. Hvis ikke jeg hadde skrevet om tvangsterilisering og utryddelse av norske taterjenter, om den farmasøytiske industri som tjener rått på ADHD-medisiner, hvis ikke jeg hadde dokumentert justismordet på Svanhild, hvem andre ville gjort det?

– Du skriver i forordet at saken mot Svanhild er den historien som har gjort mest inntrykk på deg. Hvorfor har den det?
– Fordi det å bli fratatt sine egne barn på en så brutal og urettmessig måte finnes det nesten ikke ord for. Det er til å gråte av. Når jeg fikk kontakt Svanhild og besøkte henne i Nordreisa, ble jeg helt overbevist om at hun har empatiske evner som overgår de fleste, samt at hun har omsorgsevner overfor både barn og eldre som burde vært vektlagt i langt høyere grad. At ikke en gang det sterke nettverket som hun hadde kunne være fosterforeldre, er helt sykt. Hennes far har vært ordfører, onkler og tanter jobbet i helsevesenet osv., men ingen ble funnet bra nok til å overta barna. De skulle sendes 40 mil fra hjemmet. Tragisk.

– Du har i det hele tatt et allsidig forfatterskap. Sier det mest om deg eller om hvordan det er å være sakprosaforfatter i Norge i dag, at man må spre seg på mange felter for å få det til å gå rundt?
– Gå rundt? Det går da ikke rundt. Nei, er man en lidenskapelig faglitterær forfatter må man av og til skrive om svineri. Snart er jeg vel «professor i svineri».

– Nå ser vi på Facebook-postingene dine at du er dypt inne i ei kommende bok på Kagge Forlag som heter Arbeiderpartiets – maktspill. Du har bedt venner og ukjente om å komme med tips og innspill knyttet til partibok og fordeler med medlemskap i partiet. Hva pønsker du på her, Sivertsen?
– Jeg trodde jeg skulle ha en lang pause i å skrive om svineri, det tar på…,men så dukket denne idéen opp om å skrive om Arbeiderpartiets maktspill. Jeg satte av fire år for å skrive om Aps maktspill, helt fra Martin Tranmæls dager og opp til vår tid. Jeg er inne i det siste året nå. Saken du nevner er et av 13 kapitler og handler om at det i mange kommuner har vært nødvendig å ha hatt partiboka for å ha fått kommunal/statlig jobb, en god boligtomt eller for å komme først i køen for å få bestemor på sykehjem. Jeg tar for meg fire kommuner hvor det er åpenbare overtramp. Når det er sagt, det er ikke sikkert alt ville vært så mye bedre med en borgerlig styring, men det er nå en gang slik at Ap har styrt mange kommuner etter 1945. Vi forlot «Ettpartistaten» i 1961, men «Ettpartisamfunnet» i flere hundre kommuner fortsatte i mange tiår fremover.