Elisabeth Aasen

Onsdag 23. november feiret norsk bokbransje seg selv med den årlige Brageprisutdelingen. Det ble en stor kveld for sakprosaen, med tre vinnere i ulike sjangre. Inkludert Hedersprisen, som i går gitt til den Bergens-baserte forfatteren Elisabeth Aasen. Hun har i mange år utmerket seg som forfatter og nærmest misjonær for gjemt og glemt kvinnelitteratur gjennom historien.

- Hvordan har dagene vært etter at du ble tildelt Brages hederspris?
- Overveldende. Jeg opplever det som en anerkjennelse av arbeidet med å få mer eller mindre glemte kvinner på plass i vår kulturhistorie.

- Dette er ikke den første prisen du har vunnet. Og vi nevner i fleng: Kvinnekulturprisen i 1994, Sverre Steen-prisen fra Den norske historiske forening i 2006, Gina Krog-prisen i 2009, Språkprisen året etter og Skjervheimprisen i 2013, og nå altså Brage. Puh! Hva er din hemmelige hvordan-overbevise-en-jury-oppskrift?
- Hemmeligheten? Hardt arbeid! Det har i alle fall vært veldig hyggelige priser å få. Kvinnekulturpris var en spontan anerkjennelse fra kvinne-/8.mars-miljøet. Sverre Steen-prisen er en formidlerpris fra historikerne. En svært viktig pris, en anerkjennelse fra det historiske fagmiljøet. Det viktigste som til da var hendt i mitt yrkesliv. Og Språkprisen – veldig gledelig. Språket er forfatterens redskap. Og Skjervheim-prisen, året forklarer prisen. Arbeid for kvinners rettigheter – med stemmeretten som den viktigste faktor og utdanning som nødvendig bakgrunn for politisk deltakelse i samfunnet.

- Du fortjener selvfølgelig alle disse prisene! Men fortell nå litt mer. Ditt forfatterskap har altså i all hovedsak dreid seg om dypdykk på jakt etter kvinner som har gjort en forskjell. I alle tider, kvinnelige forfattere og andre kulturutøvere fra middelalderen, barokken, opplysningstiden, romantikken – you name it. Hva var det som fikk deg i gang?
- En konkret, nøktern situasjon. 1970-tallets kvinnebevegelse fikk mange til å se nærmere på sin egen arbeidsplass. Som norsklektor i det gamle gymnas, senere videregående, begynte jeg å undersøke kvinners plass i lærebøkene. Først da ble jeg oppmerksom på fordelingen mannlige-kvinnelige forfatteres plass i litteraturundervisningen. Og ble sjokkert. Et eksempel: en antologi på cirka 330 sider hadde én kvinnelig forfatter, representert med cirka to sider. Litteraturhistoriene hadde korte omtaler av få kvinnelige forfattere.

Da var det gjort. Her måtte det dokumenteres. Min første “protest” var en liten tekstsamling 1978, Vår bestemmelse er å giftes, sitat fra Camilla Collett. Det var flere norske kvinnelige forfattere før 1900, og ved å utvide begrepet litteratur til memoarer, salmer og dikt, var det rikelig stoff til en ny antologi i 1983, Fra gamle dage… med norske tekster ca. 1660–1880. Mange kvinnelige forfattere dukket opp. Litteraturhistoriene kunne ikke gi tilfredsstillende opplysninger om disse kvinnene, en nødvendig bok fulgte: Kvinners spor i skrift. Supplement til norsk litteraturhistorie, 1986.

Og det stoppet ikke ved det norske?
Nei. At det fantes så mange ukjente kvinnelige forfattere i Norge, vakte interessen for europeisk litteratur. Jeg ble nysgjerrig, hvor langt bak i europeisk historie kunne man finne tekster av kvinner? Her måtte det bli en begrensning, både i tid og språk. Mitt valg ble å begynne med Middelalderen, språkbruken var begrenset til fransk, engelsk og tysk. I 1993 kom Driftige damer. Lærde og ledende kvinner gjennm tidene, så fulgte: Det skjønnes hage. Middelalderens skrivende kvinner, Renessansens kvinner, Barokke damer. Dronning Christinas europeiske reise., Opplysningstidens kvinner og 1800-tallets kvinner. Serien ble avsluttet i 2013, da var det hundre år siden kvinner fikk stemmerett.

- Hvilke tanker har du gjort deg om hvorfor denne urettferdigheten har vært så konsekvent og gjennom hundrevis av år. Hvorfor tok det så lang tid før menneskeheten fikk et mer, hva skal vi si, moderne syn på at kvinner også kan stå for noe annet enn morsgjerning, familieliv, husstell og andre tradisjonelle «kvinnesysler»?
- Denne problematikken er så gjennomdiskutert, bindsterke bind om kvinners historie er kommet de siste 30-40 årene, det er dokumentasjon nok. Et stikkord er tradisjon, og det er viktig å ha det in mente når vi er sjokkerte over kvinneforakt og undertrykkelse i andre kulturer og religioner i våre dager. Europa har gjennomgått harde religionskriger. Etter 30-årskrigen på 1600-tallet mellom katolikker og protestanter lever disse religionene nå side om side. En skamplett for europeere helt opp til vår tid er antisemittismen, som gjelder begge kjønn. Jødiske kvinner i europeiske land var like integrerte som jødiske menn.
- Den viktigste moderniseringsprosessen i Europa er opplysningstiden på 1700-tallet med menneskerettighetserklæringen i 1789. Den franske revolusjon endte i en katastrofe, men grobunnen var lagt for demokratiseringsprosessene på 18-og 1900-tallet. Kvinner fikk stemmerett, det innebærer rett til politisk deltakelse, som i prinsippet er det viktigste for begge kjønn. Denne prosessen mangler i mange kulturer.

- Det er sikkert vanskelig, men hvis du skal trekke fram én enkelthistorie som har gjort et særlig inntrykk på deg – hvilken vil det være?
- Innenfor norsk kultur er det nærliggende å vise til Camilla Collett. Enke etter embetsmann, sin tids overklasse, men med en pensjon som ikke kunne holde liv i fire barn. Kvinner fra den stand kunne ikke ta lønnet arbeid (de språkmektige kunne oversette i all hemmelighet). To av barna måtte flytte til farens brødre. Camilla Collett ble 1800-tallets første berømte norske forfatterinne med sin eneste roman, Amtmannens døtre. Overklasse betyr ikke frihet, her var kvinner uten utdannelse, prisgitt en mannlig forsørger – som de ikke alltid kunne velge selv. Som gruppe hadde arbeiderklassen et miserabelt liv. Storverket Hellemyrsfolket står som en bauta over den brutale fattigdommen. Den andre store skrivende kvinnen fra sent 1800-tall er Amalie Skram, sier Elisabeth Aasen.