Johan Tønnesson

I 2004 ble Johan Tønnesson verdens første sakprosaprofessor. Nå har han sammen med Marte Blikstad-Balas begått Inn i sakens prosa, utgitt på Universitetsforlaget, og som gir en innføring i faget tekstanalyse.

– Aller først: hva var beveggrunnen og bakgrunnen for å skrive denne boka?
– Norge og Norden manglet en bok med forbilledlige analyser av sakprosa anno 2020. Det mente i hvert fall Universitetsforlaget da de inviterte Marte og meg på lunsj. De mente også at det var vi to som burde skrive den boka. Vi var i all ubeskjedenhet helt enige med forlaget på begge punkter.

– Anslaget i boka gir oss en pekepinn: sakprosa er med oss fra vugge til grav – og er overalt i samfunnet. Det er ikke småtterier! Vi må dele dette spørsmålet i to: Forklar for oss en gang for alle, hva legger du i definisjonen sakprosa?
– Sakprosa er tekster som vi lesere har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten. At ytringene kan være løgnaktige, rokker ikke ved denne definisjonen. Heller ikke at «virkeligheten» kan være et problematisk begrep. Alle skjønner at det er forskjell på å dikte noe opp og å gi en saksframstilling av en dokumenterbar hendelse.

– Dernest: hva er det med sakprosaens natur som gjør det så ikke bare spennende, men også livsnødvendig å borre ned i?
– «Ikke skjønte jeg», sier alltid Thomas Felberg i avslutninga på hver eneste Tids-bonanza i NRK, «at [det-og-det] er selve livet». Men slik er det med sakprosaen, den er selve livet, den er samfunnet og verden. Jan Grue sier det omtrent sånn i sitt vidunderlige etterord: Sakprosaen er vannet vi svømmer i.
– Når vi utfører en eller annen handling, er sakprosa nesten alltid med i spillet. «Ikke mange minuttene rekker å gå fra et barn blir født til det får sin første sakprosatekst festet på den lille armen», for å sitere åpningen av boka. Slik fortsetter livet, via konflikter og problemløsning helt til dødsattesten foreligger og arveoppgjørets dystre sakprosa ser dagens lys.

– Nå er det Fagfornyelsen for alle penga – eventuelt mangel på penger – i det norske skoleverket. Dere skriver jo en del om sakprosaens rolle i norskfaget. Hvilken rolle har sakprosa i den nye læreplanen?
– Den har en sterk og overordnet rolle. Men det fikk den også i Kunnskapsløftet for 16 år siden, uten at det ledet til radikale endringer, verken i norskfaget eller andre fag. Sakprosa oppfattes ofte bare som enten saken selv eller «virkemidler». Men i Fagfornyelsens norskplan skal også sakprosa tolkes, litt på samme måte som vi skal tolke dikt. Det er viktig, og helt i tråd med framgangsmåten i vår bok: Vi spør: Hva slags tolkning inviterer denne og denne sakprosateksten til? Og da søker vi etter enheten av form og innhold.

– Dere er to bak denne boka. Hvordan var arbeidsfordelingen mellom deg og Marte Blikstad-Balas?
– Vi står veldig tett sammen om boka, så i og for seg kunne vi begge her vært løftet fram som «Ukas NFFO-ere». Marte vet masse om hva som faktisk skjer i skolens norskundervisning, vi vet begge mye om sakprosa, og jeg har dykket ned i dette store tekstmangfoldet med analysebrillene på de siste 25 åra og har dermed en del relevant bagasje.
– Vi skrev innledningskapitlet sammen, men ellers fordelte vi hovedansvaret for kapitlene mellom oss. Marte har hovedansvaret for kapitlene om reklame i dataspill, bløffen om tida som ble slått av på Sommarøy og Si:D-innleggene i Aftenposten. Jeg er hovedforfatter av analysene av Listhaugs fatale Facebook-innlegg kombinert med en sterk tekst av Marcus Thrane, en kul forskningsartikkel skrevet av barn, Kongens tale på hagefesten, en bestselger av Anne Hope Jahren og skolens krenkelsesparagraf, som jeg nærmest har skrevet om til et skuespill for å vise et genialt analysegrep som ble lansert av Umberto Eco, sier Johan Tønnesson.