Guro Sibeko

– Aller først, velkommen inn som nytt medlem av NFFOs læremiddelutvalg! Hvilke fagpolitiske saker vil stå deg nærmest i arbeidet der?
– Tusen takk! Nå er det helt nytt og jeg regner med å oppdage flere spennende problemstillinger etter hvert, men akkurat nå er jeg opptatt av alle lærebokforfatterne som ikke får være med i NFFO fordi tekstomfanget i lærebøker særlig i småskolen fort blir for lite når det deles mellom flere forfattere, selv når man har vært med på å skrive mange bøker. Dessuten er jeg opptatt av vilkårene for forfattere av ulike digitale læreverk og andre digitale læringsressurser.

– Nå tar fagfornyelsen sine første, prøvende steg ute i skoleverket. Du har selv jobbet i mange år der ute. Hvordan vurderer du de første månedene av reformen?
– Jeg jobber jo ikke i skolen akkurat nå, men mitt inntrykk er at korona i stor grad spiste fagfornyelsen. Skolene og lærerne gjør sitt aller beste, men å implementere en stor reform i den usikre tilværelsen lærere og elever har nå, er mildt sagt utfordrende. Og på en måte kan det være en fordel, fordi mange har måttet utsette innkjøp av læremidler. Det betyr at de får anledning til å se mer av verkene før de bestemmer seg, ettersom forlagene har rukket å produsere læremidler for flere trinn.

– Du har mange retninger i ditt samfunns-og kulturengasjement: du har gitt ut skjønnlitteratur, poesi, barnebøker, du er aktiv i arbeidet med slampoesi, du har gitt ut sakprosa, du har lagd teaterforestillinger, du var initiativtaker for Foreningen for Partnerbarn, du har vært nestleder i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring – som har skriftet navn til FRI, hvor du fikk æresprisen i år. Du har også vært leder for interrimstyret i INN – etniske minoriteter i kulturlivet. I tillegg til at du har vært lærer. Puh! Og da har vi sikkert glemt noe. Hvilken motor er det du egentlig har under panseret?
– Jeg har faktisk ikke så fryktelig høy arbeidskapasitet. Men jeg jobber jevnt, fordi det er morsommere enn å se Netflix, og jeg sørger for å ha mange ulike prosjekter på gang fordi det alltid er hvile i å gjøre noe annet enn det som er hovedfokus akkurat nå. Og så har jeg jo holdt på i mange år – de tingene du lister opp her går tilbake til 2002, og da var jeg allerede ferdig utdanna lærer og erfaren aktivist.

– I følge biografien er du datter av en sørafrikansk frihetskjemper og ei bondedatter fra Nordfjord. Vestlandsk bondekamp og afrikansk apartheid-nedkjemper, det må vel være den perfekte genetiske oppskriften for et kamppolitisk produkt?
– Tja, brødrene mine er ganske rolige, altså. Jeg har jo fått mye god lærdom hjemmefra, men jeg tror nok det er mer miljø enn arv.

– Og nå som alt som er morsomt er stengt rundt oss, hva er ditt tips til mental overlevelse i koronatiden?
– Vi må treffe hverandre. Fysisk. Kanskje ikke møljekose, men for meg er det helt nødvendig å treffe folk til lunsj, å dele hjemmekontor innimellom, å gå tur med noen. Det hjelper på den generelle psyken, men det gir jo ikke inspirasjon. Og å holde koken kunstnerisk uten SLAM!kvelder, teater, litterære arrangementer, konserter og kvelder på puben, det sliter jeg veldig med sjøl. Tips mottas med takk!