Øystein Morten

En av høstens vakreste bøker er Øysteins Morten Norske ødegårder. Historien om stedet vi forlot, utgitt på Vigmostad og Bjørke. I motsetning til de andre av oss som har kjent på en dragning etter å stoppe ved nedlagte og forslitte gårdsbruk for å reflektere over historien bak – har Morten og fotograf og Pål Hermansen faktisk stoppet opp, og gjort jobben for oss.

– Du har oppsøkt ni ulike, forlatte gårdsbruk over hele landet, forteller med ord og Pål Hermansens bilder historiene bak. Hva fikk deg til å gå løs på dette?
– Jeg bor på en gammel gård i Numedal der det var sauedrift frem til 1977. Gården hadde blitt drevet med de samme arealene og med lignende driftsbygninger helt siden 1600-tallet. Nå har de gamle låvene, fjøsene og stabburene mine ingen funksjon lenger. Likevel er jeg sterkt knyttet til disse husene. De minner meg om en kultur som er i ferd med å dø ut. På noen av nabogårdene mine var det ingen som bodde lenger. Det var blitt helt stille og naturen krøp nærmere og nærmere inn mot husene. Så begynte jeg å tenke på alt det som er i ferd med å forsvinne i denne prosessen over hele landet, og at jeg kanskje burde bevare historiene om noen av de mest interessante stedene som var i ferd med å forsvinne.

– Det er noe utrolig vakkert over dette prosjektet ditt, men sterke innslag av vemod. En slags katalog over menneskenes forgjengelighet, om man vil. Hvor mye er tristessen med som en motor i ditt arbeid?
– Tanken er vel at bildene skal skape følelsen av stillhet og en nostalgisk lengsel mot noe bak bildene, og så skal jeg skrive frem historien om alt det som foregikk på gården helt frem til det ble stille. I utgangspunktet reiste jeg rundt til disse stedene og følte det vakre og sterke som lå i forfallet, og det gav meg et sug etter å fortelle historier. Jeg tenkte også at jeg på en måte tok vare på stedene gjennom å skrive.

– Har disse gårdshistoriene noen fellesnevnere, utover det at de en gang var befolket av mennesker? Er det en moral i historiene?
–Fellesnevneren er kanskje at alle de ni gårdene var preget av naturalhushold i en tid da en begrenset jordbruksproduksjon gav store verdier i form av mat på bordet til familien som drev gården. Det gjelder faktisk både for byfogden på 1800-tallet med en lystgård i utkanten av Halden og bureiseren i Nordland med et lite fjøs, én ku og tre sauer på 1970-tallet.
– Selv ble jeg forbløffet over i hvor stor grad folk kunne overleve av det de produserte nær sagt over alt i Norge. Det gav for eksempel perspektiver å snakke med en kvinne som vokste opp inne i den trange Nundalen i Årdal; uten strøm, uten vei og uten innlagt vann. Familien hennes var stort sett selvforsynt der opp i de stupbratte bakkene. Om vinteren vasset hun i snøen i over én time 400 høydemeter opp til skolen, der også bygdas eneste telefon var. Og denne kvinnen var ti år yngre enn min egen mor. Kanskje ligger det en moral i disse fortellingene?

– Du skriver om ødegårder at det kan defineres som «en gård ute av drift som selvstendig bruksenhet». Samtidig skriver du også at mer enn 115 000 gårdsbruk i Norge er lagt ned siden 1970, og at det finnes rundt 30 000 gårder i Norge i dag der ingen bor lengre. Skal vi lese din bok også som et innlegg i landbruksdebatten?
– Ikke direkte. Vi må være forsiktige med å la nostalgien trumfe alt som er av nøkterne fakta. Samfunnet er tross alt mye bedre i Norge i dag enn tidligere. Vi er sunnere, vi lever lengre og vi har større frihet til å drive med det vi er interessert i enn de som levde på disse gårdene i tidligere perioder. Det at gårdene legges ned har vært en del av velstandsutviklingen. Jo flere ødegårder, jo rikere har vi blitt. Det er ingen tvil om det. Samtidig er det viktig å stoppe opp litt, og reflektere over de stedene vi forlot. Som mennesker bærer vi i oss en fantastisk evne til forandring og et potensiale til å utnytte gamle verdier på en ny måte. For mange kan det finnes veier tilbake igjen til ødegårdene, og til et enda rikere liv, sier Øystein Morten.